Siden det var strålende sol i dag også og 25 varmegrader, så tok vi oss en liten piknik i en veldig fin pamle-park en kort kjøretur unna. Etter å ha spist sandwiches og matet det vi hadde igjen til endene, gikk vi ut på en liten tur. Det var det et fjell passende nok kalt "hole in the rock" som man kunne klatre opp på og se ut på byen. Det er nemlig et stort hull som går tvers gjennom fjellet på toppen, og på den andre siden ser man ut over Mesa og bortover mot Phoenix. Det var veldig fint der, men ble litt for varmt etterhvert. 25 grader er mye når solen steker på en klar, blå og skyfri himmel uten stopp. Men for all del, skal ikke sitte her å klage. Tåke og regnvær høres ikke noe særlig fristende ut.


I morgen skal jeg på en basketballkamp før jeg drar på en nyttårsfest for mange utvekslingselever. Det blir sikkert gøy! Godt nyttår til alle sammen!




Er det noen som begynner å savne meg? Vel, jeg har gode nyheter. I dag er jeg akkurat halvveis i oppholdet mitt her i USA som utvekslingselev. Det er 153 dager siden jeg forlot Gardermoen flyplass, og det er akkurat 153 dager til jeg kan sette beina på norsk jord igjen. For meg betyr dette at jeg nå kan begynne å telle nedover, og ikke opp som jeg har gjort de siste fem månedene. Jeg kan begynne nedtellingen til graduation-day, Hawaii, til familien kommer på besøk, California tur med korklassen og sist men ikke minst til den dagen jeg reiser hjem. 

Det er veldig mange som velger å bare bli her ett semester, men det er jeg veldig glad for at jeg ikke skal. Det ville vært forferdelig kjedelig å reise hjem nå som ting endelig begynner å bare være bra hver dag. Tenk å måtte dra når man endelig har funnet et sted på skolen der man passer inn, et lunsjbord å spise ved, venner du kan prate med og en sport som kan holde deg opptatt. Jeg er veldig glad for at jeg har akkurat 153 dager igjen.

Tenkte jeg skulle oppsummere litt det jeg har rukket på de fem månedene som har gått.

Først så var jeg jo på Soft Landing Camp i New York, en helt fantastisk by som jeg storkoste meg i.


Så traff jeg verdens koseligste vertsfamilie, og vertssøster. 

 

Første skoledag på en amerikansk High School med 3500 elever var nokså overveldende og skremmende. Det er ikke lett å vite hvor man skal begynne. Når det i tillegg er en presistetung skole som gir deg en haug med lekser første skoledag....


Heldigvis ble jeg reddet andre skoledag da jeg kom hjem og fant denne pakken fra verdens beste Stephanie på skrivebordet, så jeg kom meg gjennom første uken uten altfor mye hjemlengsel.  

 Jeg dro på min første amerikanske campingtur midt ute i ødemarken på toppen av et flatt fjell med kirken vertsfamilien tilhører. 

17 årsdagen min ble feiret med en stor chimichanga (burrito aktig meksikansk mat) og sombrero på hodet.

Jeg fylte høsten med utallig mange fotballkamper der jeg så på det veldig dårlige skolelaget mitt tape gang på gang.

Sammen med en hel haug av andre utvekslingselever tok jeg også en tul til et av de mest fantastiske og magiske stedene jeg noen gang har sett; Fossil Creek. 


Jeg fikk også oppleve litt ordentlig, amerikansk halloween feiring som jeg kan love dere at ikke ligner den norske tolkningen i det hele tatt.

Etterhvert ble alt skummelt, og ingenting føltes rett. Det jeg trodde skulle bli løsningen, viste seg å bare bli en kjapp tur til Florida, der jeg opplevde at alt slettes ikke er bedre andre steder. 

Tilbake i Mesa, Arizona og på den gamle skolen begynte jeg endelig å føle at jeg visste hvor jeg passet inn og hvem som var vennene mine. Jeg begynte på aktiviteter som fotball og svømming, som jeg fortsatt holder på med hver dag og elsker.  

Jeg har også vært på tre turer til California; en campingtur i oktober med vertsfamilien, en tur til Magic Mountain fornøyelsespark med fysikklassen, og nå nylig en tur til Hollywood og alle severdighetene i LA.





Jeg har brukt shorts og vasset på stranden i desember.

Oppsummert, så har jeg har hatt et fantastisk halvår og gleder meg til et enda mer fantastisk siste halvår.

 









Været var helt fantastisk fint i dag, så jeg var bare nødt til å komme meg ut. Følte ikke for å løpe ettersom jeg visste jeg skulle på svømmetrening bare noen timer senere, derfor gikk jeg meg en tur som tok et par timer istedet. Solskinnsvær og 20 grader i desember er ikke dårlig! 




Jeg har gruet meg til juletiden lenge. Helt siden den dagen jeg dro. Jeg visste at det var en tid det kom til å bli ekstra tungt å være så langt borte fra alle de som jeg er glad i. Det er tross alt en tid der du skal være omringet av familie. Jeg var redd for at jeg bare skulle bli liggende inne på rommet og være trist hele dagen. Tenke på alt jeg går glipp av: øyeblikk fra pakkeåpning, julemiddagen, tre nøtter til askepott, reisen til julestjernen, snø, og ikke minst familien. Til min store overraskelse og glede kom jeg meg gjennom juleaften tårefri og smilende. Det gikk heldigvis over all forventing.

Amerikanere feirer ikke julen før morgenen den 25. desember. På selve juleaften var det derfor ganske så hverdagslig med joggebukser og t-skjorte antrekk. Vi spiste en helt alminnelig middag hos moren og faren til vertsmor, og avsluttet med den klassiske amerikanske desserten; pai. Jeg er ingen stor fan av pai fra før av, så jeg savnet riskremen ekstra mye. Så var det hjem og åpne én gave. Vanligvis så tar de på seg pysjen, som de alltid får i den ene gaven de åpner den 24., koker kakao og går ut i stuen og ser på film resten av kvelden, men i år ble det litt annerledes. En portugisisk utvekslingselev er katolsk og hadde veldig lyst til å gå i kirken på juleaften. Derfor dro jeg med nesten hele vertsfamilien min og Maddi fra Portugal på midnattsmesse i en katolsk kirke. Det var ganske artig å se på mormonere i en katolsk gudstjeneste. De følte seg ikke helt hjemme, men gøy var det allikevel.

Om morgenen den 25. var jeg ikke helt sikker på hva jeg skulle gjøre. Jeg visste jo ikke hvor stor del av julefeiringen de hadde planlagt at jeg skulle bli med på. Tydeligvis alt sammen. Jeg fikk flere pakker enn jeg noen gang kunne forestilt meg, og jeg er utrolig takknemlig over at de lot meg få være med som om jeg var en del av familien. Vi åpnet pakker klokken 8.00 om morningen før vi dro i kirken i en time. 

Så der har dere det kort fortalt, men slik feirer man altså jul i Mesa, Arizona. 

Vertssøster Cassidy og meg




8zx9KL on Make A Gif, Animated Gifs

make animated gifs like this at MakeAGif



Den kvelden vi ankom California var vi som sagt i Hollywood en tur. Jeg ble sjokkert over hvor utrolig lite det egentlig var. Nå fikk jeg jo ikke sett alt ettersom vi bare var der i noen få timer, men det føltes som om det bare strakte seg ti kvartaler nedover, og that's that. Vet ikke hva jeg hadde forventet, men kanskje noe litt større og mer glamorøst?

På alle gatehjørner var det store neonlys som blinket om kap med hverandre, og gate opptredner som kjempet om publikums oppmerksomhet. Vi ble stående å se på en dansegruppe en liten stund, men de var mer opptatt av  å samle flest mulig mennesker enn å opptre, så vi gikk. Da vi gikk nedover gaten så jeg ned på bakken og oppdaget at jeg tråkket på masse rosa stjerner med gullskrift på. Stjerner. Hollywood. ÅÅÅ! Kult! Jeg går på den kjente stjernegaten!










Jeg kan ikke bake:

Hilsen Andrea




Da har jeg vært i Los Angeles også dere! Tror aldri jeg har reist så mye og sett så mange forskjellige steder i løpet av et år som det jeg får gjort i år. Det nærmer seg at jeg har sett flere stater i USA enn fylker i Norge. Jeg elsker det!

Vi brukte syv timer av tirsdagen på å kjøre bil. Jeg satt og leste hele veien, uten å bli bilsyk utrolig nok, så tiden gikk sånn greit fort. Da vi endelig var fremme gikk vi litt rundt i Hollywood før vi sjekket inn på hotellet. Viser dere bilder derfra litt senere. 

Vi ble der bare en natt og brukte stort sett hele gårsdagen på å kjøre rundt på sightseeing. Trafikken i LA er helt forferdelig og veldig uforutsigbar. Plutselig, midt på dagen, kan all trafikk stå helt stille. Det var det som skjedde med oss. Vi sto fast i 2 og en halv time på en strekning som ikke burde ha tatt mer enn tretti minutter. Det gjorde desverre slik at vi ikke fikk sett alt vi ønsket å få tid til, men vi fikk da gjort unna en del allikevel.

Vi startet med å vandre opp og ned Rodeo Drive og se på alle de luksuriøse butikkene. Chanel, Roberto Cavalli, Valentino, Miu Miu, Dior og butikker i den duren er det som har butikker i den gaten. Det ble til at vi bare gikk ute og tittet inn. Det er visst der hvor kjendisene handler, og nå skjønner jeg hvorfor: ingen andre har råd til å se på prisene en gang.

Så kjørte vi opp og ned i åsene og fikk med oss det flotte nabolaget Bel Air. De som bor der har utsikt over hele LA, og den utsikten er helt fantastisk. At husene er like store som skoler er jo heller ikke noe å klage på. I følge vertsmor er det flest filmstjerner fra før jeg ble født hvertfall som bor der nå. Rett nedenfor er Sunset Blvd som vi også kjørte opp og ned.

Siden UCLA var i nærheten tok vi oss også et kvarter til å bare kjøre rundt på campus og stirre. Den nyeste delen med murbygninger er utrolig fin, og jeg tror aldri jeg har sett en så stor utendørs fotballarena før. Da er det amerikansk fotball vi snakker om forresten.

Siste stopp før vi satt bom fast i kø og måtte avlyse nesten alle planer for resten av dagen var Santa Monica Peer. Det er en brygge ved stranda som strekker seg ut over vannet og har et slags tivoli bygd på bryggen. Jeg og Cassidy kjørte Parishjulet og kjøpte Churro; en brødstang med sukker og kanel på. 

Da det var blitt mørkt og vi endelig var kommet oss ut av køen, kjørte vi opp til Griffith Park Observatory der vi fikk sett utover hele LA og Hollywood. Utrolig kult!



 




Nå er jeg endelig ferdig med alt som er av Finals på skolen, og kan ta en lenge trengt ferie. I stedet for å ha tentamen, så kjører de på med to dager der vi har tre 75 minuttersprøver i fagene. Alt er selvfølgelig multiple choise/guess så det går fort unna.

Vi setter oss i bilen nå om veldigveldig kort tid og kjører av gårde til Los Angeles i California. Slik jeg har forstått det skal vi i morgen gå litt rundt på sightseeing og se alle de kjemte stedene fra filmer og slikt. Hollywood, Fashion District, Rodeo Drive og sikkert en del annet også. Jeg er tilbake igjen allerede på torsdag, så da ahr jeg sikkert masse bilder å dele med dere. Snakkes! 
 




Jeg ble utrolig overrasket da vi kjørte til parkeringsplassen der alle skulle møtes før vi dro ut for å synge julesanger til de eldste kirkemedlemmene. Jeg hadde bare forventet at det skulle være en liten tilhenger bak en bil som vi skulle kjøre rundt med. Altså ikke store greiene med andre ord. Vel, dette var alt annet enn lite. Tilhengeren som var festet til bilen var sikkert 10 meter lang, og med store høyklosser lagt rundt om kring slik at vi skulle ha noe å sitte på. På bilens lasteplan var det stilt tre store reinsdyr av lys med mekaniske hoder som nikket frem og tilbake mens vi kjørte nedover gatene. Over tilhengeren var det surret lys i alle farger rundt en ramme han hadde bygget av plastikkrør. Det var utrolig hvor mye arbeid de hadde lagt ned i denne Christmas Caroling/Hayride aktiviteten.

Vi kjørte rundt i nabolaget mens vi sang julesanger og pratet. Det var lagt opp til en del stopp hos mennesker fra kirken på veien, så det hendte ofte at vi alle måtte gå av tilhengeren som var lettere sagt enn gjort. Den var ganske høyt over bakken, og uten stige ble det en litt klønete av- og påstigning. Når alle endelg hadde kommet seg av, ringte vi på døren, stilte oss rundt i en klynge og sang to julesanger. Som en avslutning fikk de som vi hadde ringt på til noe julebakst. 

Kvelden ble avsluttet hos noen bekjente av familien der vi fikk servert varm kakao, som smakte utrolig godt siden vi var blitt ganske kalde, og doughnuts. Jeg liker ikke doughnuts i det hele tatt. Smakte på en, men det blir bare altfor mye søtt på en gang. Men kakao og marshmellows var jeg veldig glad for!

Jeg hadde dessverre ikke med kameraet mitt så jeg fikk ikke tatt et skikkelig bilde av bilen, men her er et bilde jeg har lånt av Hannah






Altså, det var noen som glemte å fortelle meg at det var kaldt og at det regner i Arizona. I dag er det den andre dagen på rad som det pøser ned uten stans. Himmelen er deprimerende grå og temperaturen er nede i kalde 10 grader. I går tok jeg med meg et fleece pledd på skolen, som var det beste jeg kunne finne ettersom jeg lider av en mangel på jakker, og tullet meg selv inn i det da vi satt utendørs og spiste lunsj i 45 minutter. Tror jeg foretrekker snø som en normal del av vintersesongen fremfor regn .

Ellers så er alt avlyst i dag også på grunn av det dårlige været. Jeg skulle egentlig tatt førerkort testen rett etter skolen, men ettersom det var et så forferdelig regnvær så valgte innstruktøren at det var best å ikke dukke opp. Jeg syntes også det var like greit ettersom jeg egentlig skulle på svømming i dag. Legg merke til egentlig. Jeg sjekket nemlig nettopp mailen min og der sto det "Vi avlyser all svømmetrening i dag på grunn av sikkerheten til våre atleter og deres foreldre da det ikke er trygt å kjøre i slikt vær".

Så på bare ti minutter gikk jeg fra å være fullt opptatt hele dagen til å ikke ha en eneste ting å gjøre. Musefellebilen må gjøres ferdig, men akkurat nå føler jeg at den bare står og ler av meg, så jeg nekter. Heldigvis har vertssøster en basketballkamp i dag som jeg nå plutselig har anledning til å gå på. Vurderer å lage en stor plakat med masse glitter på. Nei, vent. Rekker ikke. Vertsmor var nettopp på døra og sa at nå må vi dra. Må løpe!


 


 






Mine kjære venner som jeg er så glad i: jeg er sjokket over at ingen klarte å finne ut at det var det jeg lagde. Er ikke å lage en musefellebil en helt åpenlys måte å tilbringe søndagen sin på? Jeg har vel vært så lenge borte fra Norge at jeg har glemt hva som er normalt og ikke.

Uansett så sto bilden der (nesten ferdig) etter å ha brukt tre timer på å finne ut hvordan i all verden jeg skulle bygge den. Endte opp med å bare kopiere en youtube video. Ingen som sa at det ikke var lov! I løpet av de tre timene klarte jeg også å brenne meg på limpistolen et par ganger, lime fast bilen til underlaget og selvfølgelig smekke musefella rett over fingrene.
Meg: (tenker) "Jeg lurer på hva som skjer dersom jeg trykker på denne gule greia" 
Musefelle: Hahaha, dumme jente. SMEKK!!!
Meg: (tenker ikke lenger, men skriker av full hals) "AAAAAAAAAAAAAAAAAU!" 

Så nå har jeg et blåmerke under fingerneglen. Fint. Bilen er hvertfall ferdig. 






All ære til den som klarer å gjette hva jeg brukte halve søndagen min på. 




Jeg har vært så utrolig opptatt denne uken! Hver eneste kveld fra klokken 17-21 har vi holdt de tradisjonelle julemiddagene med koret og det har vært mye venting og synging. Det har også vært utrolig morsomt, men veldig tidkrevende så jeg var veldig glad da vi gikk av scenen for siste gang i kveld. Holiday dinners er et arrangement på skolen når folk, som oftest familiemedlemmer til de i korene, kjøper billetter til en fire retters middag med kormusikk som underholdning. Vi leier lokaler på en skole i området og pynter og setter opp masse små bord inne i et ganske stort rom med tre scener. Mens alle sophmores går rundt og serverer bordene, synger hvert eneste kor på skolen to sanger hver etter tur.

Så er det tid for en sing-along med middagsgjestene som jeg ærlig talt har skulket unna de siste to dagene ettersom at det er ganske meningsløst og flaut og stå inntil veggen og synge "watermelon" fordi du ikke kan teksten i det hele tatt. En av mine nærmere venner her nede, Bethany, lærte meg det trikset ettersom jeg virkelig ikke kan teksten til noen av de tradisjonelle maerikanske julesangene. Siden ordet har så mange stavelser (eller noe slikt) ser det faktisk ut som om du synger med. Trikset har reddet meg mange ganger. Jeg mener, hvem husker vel navnet på alle reinsdyrene i Rudolf sangen i rekkefølge? Blir mye Ooo-ing også for min del.Vi synger to sanger til, så totalt 4 per kveld, før vi alle 350 elever stiller oss opp i en stor ring rundt i rommet og synger mens vi holder levende lys. Tror det er favorittdelen min av hele konserten. Etter det får vi endelig lov til å dra hjem. 

Nå er jeg veldig klar for å sove. Natta! Eller, i deres tilfelle er det vel mer; god morgen!






Jeg ble spurt om å skrive et slags reisebrev til skoleavisen de prøver å starte på den norske videregående skolen min. Jeg sa ja med en gang, men det var utrolig vanskelig å få skrevet ned og det tok meg lang tid. Jeg ble sittende den siste timen før deadline og slenge ned det første som falt meg inn for å ha noe å levere inn i det hele tatt. Slik ble det:

Jeg bestemte meg allerede i 9.ende klasse for at jeg var klar for å oppleve noe annet. Den norske skolehverdagen begynte mildt sagt å bli tung, kjedelig og ganske forutsigbar og jeg var klar for å se noe nytt. Amerikanerne er utrolig flinke til å eksportere deres kultur gjennom media, og jeg, som sikkert veldig mange andre, så tv-programmer om livet på amerikanske high schools og tenkte at det skulle jeg gjerne ha likt å oppleve. Noen annen eller bedre forklaring finner jeg ikke for hvorfor jeg valgte å reise som utvekslingselev til USA skoleåret 2011/2012.

Organisasjonen jeg reiser gjennom heter Explorius, men jeg har valgt et program de tilbyr kalt Select High School som betyr akkurat det navnet tilsier; de garanterer deg at du kommer til den staten og det skoledistriktet som du selv ønsker og velger ut. Jeg var ekstremt lei av norske vintrer, snø og kulde og ønsket meg derfor til solstaten Arizona. Nå er jeg en elev ved Mountain View High School i Mesa, Arizona og desemberværet er foreløpig 20 grader og solskinn.

Du får også lov til å legge inn ønsker om vertsfamilien din i Select high School programmet som de prøver å følge etter beste evne. Min største frykt var å havne hos en inaktiv, tv-avhengig og fastfood spisende familie midt ute i ødemarken uten noen barn på min alder, og dem finnes det mange av tro meg. Derfor ba jeg spesielt om at de skulle finne en aktiv familie med et sunt kosthold og barn på min alder, og det lyktes de med. Vertsfamilien min er virkelig verdens søteste.

Det har allikevel absolutt ikke bare vært en dans på roser for meg å være en utvekslingselev. Uten at jeg egentlig visste det, snek et kraftig kultursjokk seg inn på meg. En blanding av at det stedet der jeg bor er et utrolig religiøst miljø og at skolen er så stor (4000 elever) at du ikke vet hvor du skal begynne, gjorde at jeg sakte men sikkert knakk sammen og klarte kun å tenke negative tanker. Da to av mine nærmeste venner her nede etter ønske ble flyttet til en boarding school syv timer unna med fly, ble ikke saken noe bedre. Nå var jeg igjen i Arizona helt alene. Når de skypet meg og fortalt at de absolutt elsket hvert eneste sekund på det nye stedet følte jeg at å bli boende kom til å bli helt feil. Jeg var redd for at svaret mitt til spørsmålet ?Har du hatt et utrolig år?? bare skulle bli at det var helt OK. Det ble til at jeg ba om å bli overført til den samme skolen siden jeg følte at jeg ikke klarte å tilpasse meg skolen her eller livsstilen. Jeg følte det som et sløs av verdifull tid og penger å være på et sted der jeg ikke kunne se for meg at jeg noen gang kom til å trives.

Vel, jeg ble ikke flyttet til samme skole som vennene mine. I stedet overførte de meg til en skole i Florida der jeg varte i 28 timer før jeg ba på mine knær om å få tilbake plassen på den gamle skolen og hos den gamle vertsfamilien. De hadde sendt meg til den verste gangster delen av Palm Bay der skoleslagsmål var dagligdags og sikkerhetsvakter vandret rundt på området i store flokker. Det eneste som manglet var metalldetektoren. Jeg følte meg ikke trygg, og utrolig nok følte jeg et stort savn for den gamle skolen og det gamle stedet. Så bare tre dager etter at jeg dro, var jeg tilbake igjen i Mesa.

Siden den gang har jeg hatt den mest positive innstillingen jeg kan ha og jeg har fokusert absolutt alle tanker mot alt det positive jeg opplever i hverdagen. Alt har gått mye bedre og nå har jeg det helt fantastisk nede i Amerika. Det hjelper selvfølgelig når skolen arrangerer to turer til California og du selv bestiller en tur til Hawaii og New York, men det som hjelper mest av alt er at føler jeg at jeg

endelig bare kan nyte kulturforskjeller, den nye hverdagen og hvert eneste lille øyeblikk. Jeg får oppleve nye steder som Fossil Creek og Grand Canyon, jeg får være en del av en amerikansk skole og får tatt fag på engelsk med amerikanske ungdommer, spist lunsj ved røde lunsjbord i en enorm kafeteria, bli kjørt til skolen av en 16 åring, gå på prom, møte helt fantastiske mennesker og jeg skal gjennomføre Graduation til sommeren. Jeg er utrolig glad for at jeg hadde motet til å sette meg på flyet som tok meg langt vekk fra det kjente og kjære og alle som jeg er så glad i. Opplevelsene står i kø og akkurat nå føler jeg virkelig at jeg har "the time of my life".







Familien min har bestilt tur til USA for å besøke meg! Jeg gleder meg så helt ubeskribelig mye til å vise dem hvor jeg har bodd i snart et halvt år nå og selvdagt også til å møte dem igjen etter hva jeg synes er lang tid. Mars kommer til å bli den beste måneden noen sinne. Jeg kommer nesten ikke til å ha en eneste fridag. Først reiser jeg til Hawaii i en uke, og foråpentligvis blir Marie som bodde her før også med. Så er det en kortur til California og Disneyland en langhelg, før familien kommer på besøk og vi drar til New York sammen etter å ha vært i Mesa en ukes tid. Jeg er nødt til å smile bare ved tanken.

Men før den tid, er det en del måneder imellom. Nå har vi jo nettopp startet på julemåneden, og for at jeg skulle få ha en liten del av den norske juletradisjonen tok vertsmor meg med ut for å kjøpe inn adventslys. Så selvom det ikke er en del av deres tradisjon har vi nå to lilla adventslys som står og brenner i stuen. Synes det er kjempekoslig gjort.

 




Han her møtte jeg på da jeg gikk forbi huset til naboen i dag. Har aldri sett nabo-hesten så nærme før. Vanligvis sitter jeg inne på rommet mitt og ser ut mens han står og gresser i hagen ved siden av og kikker mot vinduet mitt av og til. Det er veldig mange som eier hester her i nabolaget. 




Da jeg bortover mot lunsjbordet jeg vanligvis spiser ved, passerte jeg plutselig en vraket bil som sto midt ute i skolegården. Jeg kom til å tenke på hva Isabelle hadde sagt tidligere på dagen om at det var så ekkelt at den bilen sto der ute i skolegården når så mange hadde dødd i den. En kombinasjon av at hun snakket svensk og at jeg ikke så bilen på det tidspunktet gjorde at jeg ikke skjønte alvoret i det eller tenkte noe mer over det. Det var altså før jeg sto ansikt til ansikt med det som ikke kan ha vært noe annet enn en sinnsykt voldsom kollisjon som involverte dette totaltvraket av en (tidligere) bil.

Til slutt gikk jeg bort og spurte politimannen som satt på et lasteplan om hva som hadde skjedd og hvorfor han var her. Han fortalte at i den bilen hadde det sittet fire helt uskyldige ungdommer som bare var ute og kjørte en fredagskveld da en fyllekjører plutselig kjørte rett inn i dem og drepte alle fire på stedet. Må si jeg ble lettere sjokkert og forferdet over historien til denne bilen, men jeg lurte fortsatt på hvorfor han hadde kommet akkurat til skolen vår. Så jeg spurte han når dette skjedde. 

Politimann: "It was in 1996, my senior year at this high school."
Meg: "Your senior year?" 
Politimann: "Yes, my best friend was one of the kids that died in this accident. He is the one in the top right corner on that poster." 

Så er spørsmålet hva man i all verden skal svare til det. Etter å ha sagt hvor leit det var å høre et titallsganger, spurte jeg om hvor ofte han gjør dette. Han har tydeligvis turnert rundt med denne bilen hvert eneste år etter ulykken for å få spre et budskap om at folk må å være oppmerksomme og forsiktige. 

Jeg tror ikke det er noe annet land i verden der vrakrestene etter en bil blir auet rundt i 10 år for å få frem et budskap, men det virker. Det gjorde hvertfall utrolig inntrykk på meg å spise lunsj ved siden av en bil som tok livet av fire altfor unge mennesker. 




Her i USA feires julaften så og si hele desember med daglige julekonserter på tv, de uttallige lysshowene som er montert på private husvegger og juledekorasjoner som settes opp allerede dagen etter Thanksgiving. Den 27. november ble juletreet satt opp her i stuen og pyntet, for da kunne nemlig julen begynne.

På grunn av varmen kan de ikke ha ekte grantrær som juletrær fordi de tørker ut så utrolig fort. Det vil si, noen bryr seg ikke og kjøper et ekte tre allikevel, men da utgjør de en brannfare. Tydeligvis brenner et knusktørt grantræ utrolig godt, og med alle de levende lysende som tennes i løpet av desembermåned, er det ikke et sjakktrekk å plassere et knusktørt tre midt i stuen. Jeg lo da vertsfar dro frem en stor svart bag og begynte å hale ut deler av juletreet. Fire deler måtte settes sammen før juletreet endelig var reist.

Jeg synes det er utrolig rart å gå ut i stuen og se rett opp på et over to meter høyt juletre som står der pyntet og klart når julaften fortsatt er 24 dager unna. Her så synes amerikanerne at den norske tradisjonen med å sette opp juletreet på lille julaften er utrolig merkelig.

Amerikanere: "Da har du jo nesten ikke tid til å se på juletreet og nyte det. Alt det arbeidet med å pynte og stelle i stand for bare noen få dager."
Meg: "Neida, vi lar det stå til midten av januar så vi har god tid på oss til å nyte synet av det ekte grantreet som står midt i stuen"
Amerikanere: "Hva? Dere nordmenn har noen rare tradisjoner."
Meg: "Jepp. Vi går til og med i ring rundt juletreet mens vi holder hender og synger julesanger"
Da detter de fleste amerikanere nesten av stolen.




Kvelden i kveld tilbrakte vi i Phoenix sammen med en del andre utvekslingselever, vertsforeldre og en koordinator. Jeg så ikke så mye til de andre utvekslingselevene i grunn, men jeg møtte en av de norske utvekslingselevene. Det er jo alltid koslig. Det merkelige er at jeg har begynt å alltid ende opp med å prate engelsk til slutt. Det virker nesten lettere på dette tidspunktet. 

Uansett, så dro vi til en Zoo som de bokstavelig talt hadde dekket med lys. De hadde begynt tidlig i august med å henge opp alt av lys og figurer, og de var ferdige først for en uke siden. Det var helt utrolig hvor mye lys det var overalt i alle mulige tenkelige farger. Trær var røde, grønne, gule, blå, eller alle fargene på en gang. I busker han det figurer av dyr. Det svingte seg (lys)aper langs en (lys)liane som gikk fra et tre til et annet. De hadde lysshow med der alle fargene plutselig begynte å skifte til takten av musikken. Det var helt utrolig å få se og oppleve, og helt klart verdt 10 dollar.

De hadde faktisk et par ekte dyr der også, ettersom det fungerer som en vanlig zoo resten av året, men de eneste dyrene jeg så var zebraer og flamingoer. Pluss den utrolig kule kamelen som jeg, Cassidy og Samantah red på da. Dagens høydepunkt!  





Her kan du skrive om deg selv eller hva du vil.

Legg meg til som venn


ARKIV

· April 2012 · Mars 2012 · Februar 2012 · Januar 2012 · Desember 2011 · November 2011 · Oktober 2011 · September 2011 · August 2011 · Juli 2011 · Juni 2011 · Mai 2011


KATEGORIER

· Blogg

LINKER

· blogg.no · Få din egen blogg!

DESIGN

Designet er laget av Katrine.

hits