Til denne konserten passer den røde fløyelskjolen veldig godt til temaet. Det blir nok første og siste gang det er tilfellet.








Litt tidlig, men Amerikanerne tar helt av med juledekorasjoner allerede. I så og si alle nabolag er i hvertfall halvparten av husene blitt begravd under en klase av fargede lys, for deretter å bli toppet med store, oppblåsbare figurer av alt fra bamser, til snømenn og selveste nissefar så klart. Det er utrolig fascinerende og gå nedover nabolaget om kveldene og aldri klare å se seg mett på alle de utrolige lysene som dekker så mange av husene. Jeg pleier noen ganger å bli stående og bare stirre rett fremfor meg til alt blir skurrete og lysene blander seg sammen til et stort hav av farger. Hva man ikke kan gjøre i Amerika i november, dere. 

 







Endelig kom høsten til Arizona også. 









Fredagen etter Thanksgiving arrangerer så og si alle butikkene et stort salg for å markere starten på juleshoppingen, og denne dagen kalles for Black Friday. Folk venter i kø utenfor butikker i flere timer før salget åpner klokken 4 om morningen. Vertsmoren min tok meg med til et kjøpesenter slik at jeg skulle få se all galskapen. For en gangs skyld hadde jeg faktisk ikke lst til å gå inn i butikken engang. For det første så fristet det ikke å vente i køen som strakte seg utendørs langs med kjøpesenteret midt på natta. For det andre så får jeg rett og slett panikk av sparegale amerikanere med kuponger i hånda som albuer seg fremover til den siste gjenstanden av det slaget som er på salg. Vi snudde i døren rett og slett.

Senere på dagen i dag dro jeg, vertssøster og vertsbror til Tempe Marketplace fordi de annonserte med at de hadde satt opp en skøytebane der alle kunne få stå på skøyter gratis hele dagen. Vi ble nysgjerrige på hvordan de hadde fått plass til en skøytebane i tillegg til at de jo hørtes veldig gøy ut. Vel, vi skjønte fort hvordan de hadde fått plass til det: "skøytebanen" av kunst-is-på-plastikk-plate var ikke større en dette.
 

Jeg tror ikke vi var helt innenfor målgruppen heller. 

Men det "skøytebanen" manglet i størrelse, gjorde virkelig det gigantiske juletreet opp for.



Ser dere mannen nederst i venstre hjørnet? Det gir en liten idé om hvor stort treet faktisk er. Det var selvfølgelig ikke ekte. Har funnet ut at de dessverre ikke bruker ekte trær her i julen ettersom de tørker så fort ut i varmen. Trist.

 




Jepp, jeg hadde rett. Det var absolutt rart og trist å være omringet av familier på alle kanter og at ingen av dem var min egen familie.

Det er det som er det vanskeligste; disse familiesammenkomstene. For det første så er det veldig ensomt ettersom alle andre har søsken, kusiner eller tanter som de sjeldent ser og som er på deres alder. De vil  selvfølgelig gjerne tilbringe tid sammen med når de først ser dem igjen, og derfor føler jeg meg litt overflødig på en måte. Jeg synes det er EKSTREMT vanskelig å henge meg på vertssøster når hun er omringet av kusiner og fettere. De har tross alt vokst opp sammen, opplevd masse og har mange historier sammen, og jeg har absolutt ingenting å bidra med i samtalene deres. Skal jeg plutselig slenge inn en kommentar når de prater om hvordan thanksgiving middagene har forandret seg de sistre tre årene? Jeg har derfor utviklet en tendens til å bare trekke meg tilbake og se på fra sidelinjen under slike sammenkomster. Tror kanskje de tenker at jeg er sjenert eller sur, men ærlig talt så har jeg bare ikke lyst til å trenge meg inn på familien og familiesaker. Jeg finner det vanskelig å beskrive med ord hvor ukomfortabel jeg føler meg i slike situasjoner og akkurat hva det er som gjør det, men det er altså absolutt ikke noe jeg gleder meg til. Gruer meg skikkelig til julaften allerede. Det kommer til å bli utrolig rart.

Savn.

Akkurat nå sitter jeg inne på rommet mitt mens vertsøster, vertsbror og kusine ligger ute på trampolinen og snakker om gamle dager. Jeg var der ute en stund jeg også, men så ble det bare for merkelig å ligge der helt stille og bare høre på deres samtaler så jeg gikk inn igjen og benket meg ned her.

For å fortelle litt om selve thanksgiving feiringen, eller det lille det er å fortelle, så var det ikke så stort som jeg hadde sett for meg. Bortsett fra matbordet; det var enormt! Etter en times powernap så dro vi bort til... Jeg vet ikke engang hvem de folkene var, men tror det var noen i familien. Der var det samlet omtrent 40-50 mennekser i en gedigen hage på baksiden av et nokså alminnelig hus. De hadde satt opp et stort hoppeslott til barna, flere småbord, et langt matbord, dessertbord, statuer av pilegrimer og gresskar som dekorasjon.

Jeg tror vi var der i toppen to timer før vi takket for oss og dro hjem igjen. Det var liksom ingenting som skjedde annet enn at alle samlet seg til et stort og raskt måltid bestående av kalkun og potetmos. Jeg hadde sett for meg at det skulle være annerledes, litt større på en måte.

Nå skal jeg og vertsmor ut på Black Friday shopping. Mest av alt bare for å oppleve galskapen. Folk har teltet utenfor Best Buy (elektronikk butikk) i 4 dager for å få en TV til $200. Galskap spør du meg!

   




Nå har vi en fire-dagers langehelg i annledning Thanksgiving, og jeg klager ikke. Teller ned dagene til juleferien allerede: bare 17 skoledager igjen før jeg kan våkne uten å måtte tenke at jeg har en WebAssign i fysikk som må leveres inn innen klokken ti.

Dagen i dag startet med at jeg, vertsøster og vertsbror (som er kommet hjem fra college i helgen) løp et 10 kilometer langt løp kalt "Turkey Trot". Det var 12000 som stilte til start og alle hadde som mål å slå mannen utkledd som en kalkun sin tid. Jeg merker at det er lenge siden jeg har løpt ettersom svømming tar så mye tid og følte meg helt tømt for krefter bare halvveis ute i løpet. Men jeg kom meg i mål til slutt, og det tok meg bare slitsomme 56 minutter og 56 sekunder. 



Da løpet var ferdig hadde jeg mildt dagt problemer med å finne igjen vsøster og vbror ettersom det sikkert var et par tusen mennesker som surret rundt inne i parken der løpet endte. Etterhvert fant jeg ut at de må jo gå til bilen en eller annen gang, så jeg bestemte meg for å komme dem bare i forkjøpet. Ventet ved bilen i en 20 minutters tid før de endelig kom ruslende. Billie, som er en familievenn og ivrig løper, fikk andreplass i sin aldersgruppe, så de hadde ventet på at hun skulle få medaljen sin.

Nå skal vi dra på en stor Thanksgiving middag. Tror det kommer til å bli rart å være omringet av så mange familier, men ikke min egen...   

 




Beklager kaoset, men holder på å oppdatere ditt og datt på siden. Får håpe jeg får det ferdig i løpet av morgendagen.






Lørdag klokken 2:00 om natten dro jeg til California sammen med fysikklassen min og tre andre klasser. Det var sammenlagt en fjorten timers busstur som bød på fire stopp på bensinstasjoner, ti timers søvn og uendelig mange ubehagelige sittestillinger. Men det var helt klart verdt det.

Vi var framme i California og på fornøyelsesparken Six Flags tidlig om morningen og fikk hele dagen til å traske rundt og kjøre berg-og-dal-baner. Jeg, Allison og Elizabeth dannet en trio og hadde det kjempemorsomt med karuseller, karamellepler, og "pennies" som Elizabeth fant for en samlet sum av tre dollar i løpet av dagen. Toppen av kransekaken ble da vi tok feil av tiden og fikk alle tre bussene til å vente 40 minutter på oss siden vi fortsatt var inne i parken og kjørte karuseller gang på gang. Siden det var så nærme stengetid var det jo ingen kø! Nå vet vi altså hvorfor. Det er forresten de som er lab-partnerne mine i fysikk, og vi klarer alltid å gjøre ett eller annet feil: denne gangen var det altså møtetidspunktet vi feilet på. 

Den natten ble også tilbrakt på en trang buss. Vi var ikke hjemme igjen før hav fire natt til søndag, så derfor sov jeg ganske lenge i dag. Jeg gleder meg masse til neste tur med skolen ettersom denne var så vellykket. Neste tur blir til våren med korklassen og da skal vi til Disneyland i California. Det er så mye man får oppleve på et år som utvekslingselev!




Man opplever så utrolig mye rart her nede i USA. I dag for eksempel så sykler jeg bort til WalMart for å kjøpe meg.......

....et kredittkort! 

Og mens jeg stod der i kassen for å betale for kredittkortet mitt, snur damen foran meg i køen seg rundt og sier;
"Så fin bluse du har!".
Jeg svarer jo selvsagt "takk!" smiler og prøver å være så hyggelig som jeg kan. Det er jo tross alt amerika, så folk er litt flinkere til å ta kontakt med fremmede og prate i vei. Damen fortsetter å snakke om hvor fin blusen min er hun, før hun kommer på at hun har en selv som hun synes ligner litt.
"Den har samme farge men den er langarmet, og med et fluffy stoff. Nesten sånn som kattene mine!" 
Hm. Unnskyld, men hva var det du sa? Det forklarer jo hvorfor du står der med tre sekker kattesand og hermetikkbokser for et helt år, men vil du virkelig snakke med meg om kattene dine? Tydeligvis. 
"Ja, du skjønner det at jeg skal reise bort i helgen så jeg må sørge for at de har nok å spise. De pene kattene mine, de holder jeg innendørs og de må jo få mat. De andre kattene er bare utendørs hele året, så de kan skaffe sin egen mat. Ja, jeg har 7 katter ser du. Tre av dem har jeg faktisk adoptert. Du kan tro det er vanskelig å finne en som vil passe på kattene mine nå som det nærmer seg Thanksgiving, så derfor får det bli en nødløsning med en stor matbolle for denne gangen."
"Hehehe, det gjør det ja..." 

Turene til WalMart er alltid interessante.  








Jeg har samlet opp en del bilder jeg har tatt av skolen i løpet av de tre månedene jeg har vært her, og siden dagene mine ikke består av noe annet enn svømming og lekser for tiden, passer det fint å vise dette til dere nå. Det passer også utrolig godt til å ta bilder av det første klasserommet der vi har kor-undervisning fordi det bare er morgenfuglene meg og Laura som er der 15 minutter før skolestart og sitter helt alene og skravler og knipser bilder uten at noen ser merkelig på oss. Kor-klasserommet er veldig stort og fint.  Selvom det kanskje ser litt kjedelig ut, hjelper den høyre røde veggen en del på å få inn litt "school spirit" med ekte Toro farger. Den knallrøde veggen med håndavtrykk fra gamle seniorer er bare to år gammel, så det er ganske mye plass igjen. Kanskje håndavtrykket mitt får lov til å plasseres på veggen ved skoleslutt også?

 




På fredagen i forrige uke hadde vi altså fri fra skolen. Grunnen er at her i USA hyller de soldatene sine ved å feire "Veterans Day". Da tar alle seg fri fra skolen og jobb, det er parader i byen, konserter og minnesmarkeringer på tv. Jeg for min del brukte mesteparten av dagen på å stå i kø ute på landeveien midt i ørkenen fordi en semi-trailer full av salat hadde velvet og det lå salathoder strødd rundt overalt ved ulykkesstedet. En såkalt "glanekø" fant vi vel egentlig ut at vi hadde stått i da vi endelig suste fremover igjen med en gang vi hadde passert det som nå var en salatåker.

Jeg og 25 andre ungdommer, mellom 12 og 17 år, ble kjørt av kirkens ledere opp til en by som heter Prescott i Arizona for å delta på kirkens årlige ungdommssamling. Det som er rart her i USA er at været skifter så ekstremt mye innenfor den samme staten. Etter to timers kjøring var jeg oppe i fjellene med granskog og... SNØ! Ikke mye, men fortsatt, det lå hvit snø på bakken. I Arizona. Kanskje jeg trenger de Senior vottene og luen allikevel?

Vi bodde på en liten hytte de to dagene vi var der. Jeg tror den var ganske ny siden malingen på veggene fortsatt var våt og alt var umøblert, men vi koste oss allikevel der vi sov på det steinharde gulvet med kun tynne soveposer. Det var faktisk veldig gøy. På dagtid hadde vi "leker", og på kvelden så vi på film utendørs på et lerret mens vi satt rundt bålet og grillet s'mores og drakk kakao.

Mens andre brukte fridagene sine til å løpe rundt på handlesentere og begynne på juleshoppingen, drev jeg med samfunnsarbeid sammen med ungdommene i kirken til vertssøsteren min. Det bodde en gammel, fattig dame i en av hyttene like ved som kun hadde en vedovn som varmekilde hele vinteren gjennom. Derfor hugget vi ned trær, kløyvde ved og la det opp i fine bunker til henne slik at ohså hun kan ha det godt og varmt. Jeg tror aldri jeg har gjort noe lignende før hvor du kommer så tett opptil personen du jobber for og som du hjelper, men det var veldig givende og litt rørende på en måte. Spesielt å se alle de ungdommene som jobbet sammen for å hjelpe denne stakkars damen.




Svømmetrening er sinnsykt tøft, men utrolig morsomt. Jeg er veldig glad for at vertsmoren min fant denne klubben og foreslo for meg at det kanskje var verdt å prøve. Det er svømmetrening hver eneste dag i to timer, og treningen starter kun en halvtime etter at skoleklokken ringer og markerer slutten på nok en skoledag. Det tar ca. 20 minutter å kjøre ut til det svømmebassenget vi midlertidig holder til ved, så jeg løper ut av døren og bort til parkeringsplassen. Å dra hjemom har jeg ikke tid til så jeg sitter i bilen og fjerner sminken, fisker håret og teknisk sett skulle jeg vel ha spist en banan eller noe også, men det glemmer jeg alltid. 

Nå har jeg nettopp endelig fått spist middag og haltet meg inn på soverommet for å jobbe litt med fysikklekser. Vi hadde styrketrening i dag i en time, og det merkes: jeg er sikker på at absolutt alle musklene i kroppen min verker. Når jeg går ser jeg ut som en pingvin siden jeg er støl overalt. Heldigvis er det ikke skole i morgen, så ingen får sett den rare gangen min. Nå skal jeg sette meg ned (dersom jeg klarer å bøye beina) og spise en skål med granateple før jeg går og legger meg. Jeg elsker å legge meg og vite at jeg har brukt dagen på noe så fornuftig som å trene i to timer.
 




Jeg har aldri sittet bak rattet på en bil før, men det var nødt til å forandres i dag siden jeg hadde min aller første amerikanske kjøretime. Fy søren, jeg var livredd da instruktøren ringte på døren og begynte å spørre om hvor mye jeg hadde kjørt før også videre. "Well, technically I'm not allowed to drive while I am in America, so.....". Men jeg var tydeligvis ikke den eneste som ikke hadde peiling på hvordan det skulle gå. Instruktøren hadde bare hatt syv undervisningstimer før denne, og eksamenen som kreves for å være kjørelærer skulle han lese til i morgen.

Jeg fikk selvfølgelig ikke lov til å kjøre rundt på veiene. Jeg hadde vel endt opp med å bli saksøkt resten av livet fordi jeg totalvraket flere biler. Vi kjørte til en forlatt parkeringsplass i stedet for slik at jeg ikke sto i fare for å skade noen. Så vrei jeg om nøkkelen og kjørte rundt i tre timer. Jeg var helt ekstremt dårlig til å begynne med; jeg fikk ikke til å akselerere forsiktig, bremsen presset jeg hardt og fort ned på og svingene gikk fort og gærent. Men det er vel sånn det er for alle. Håper jeg.

En gang gikk instruktøren ut av bilen for å flytte en kjegle og ba meg om forsiktig å kjøre et par meter fremover, mens han fortsatt var utenfor. Det gikk fint helt til jeg tok feil av gassen og bremsen da jeg skulle stoppe og rykket fremover mot nærmeste tre og fortauskant. Jeg hørte bare "NOOOO!". Men jeg hadde selvfølgelig full kontroll (heh) og fikk stoppet bilen uten problemer da jeg først fant bremsen.

På slutten av timen følte jeg at jeg begynte å få det til, og jeg manøvrerte meg alene gjennom hele parkeringsplasslabyrinten i fem minutter uten instruksjon. OG jeg gjennomførte lukeparkering. Ikke med toppkarakter, men jeg bulket ikke til hverken min eller noen andres bil. Jeg skal ringe i morgen for å bestille min neste kjøretime. Skal nok spørre om å få en annen instruktør. Ikke fordi han ikke klarte å lære meg noe, men at kjøretimer er helt nytt for både elev og lærer virker ikke helt optimalt. Gleder meg til neste kjøretime allerede!






I dag er det nøyaktig 100 dager siden jeg sa farvel til familien på Gardermoen flyplass i Norge. SIden den gang har jeg opplevd oppturer og nedturer, flyturer og bilturer. Jeg har grått bitre tårer og smilt fra øre til øre. Jeg har byttet familie og stat, og jeg har bytte tilbake igjen til den første familien i Arizona.

Man innser en del når man er så langt borte fra det som før var den eneste formen for livsstil man kjente til. Jeg legger merke til små ting ved hverdagen i Norge som jeg glemte å sette pris på før, men som jeg nå gleder meg til å komme tilbake til om noen måneder.

Jeg savner
♥familien min
♥offentlig transport
♥å gå i en klasse delt inn etter alder på skolen 
♥grønnsaker til middag
♥norske kroner (det begynner å bli kjedelig og måtte regne om valuta hele tiden)
♥skogen
♥bakker og svingete veier (her er alt rett og flatt)
♥klesskapet mitt
♥tryggheten av å vite hvor alt befinner seg og hvor du kan gå
♥leksefrie helger
♥at alt er i gangavstand
♥snø
♥norsk teksting på filmer og tv-programmer
♥å måtte bruke skjerf fordi det er kaldt ute
♥fiske-middager
♥te
♥rim i gresset om morningen
♥trapping i friminuttene
♥alle de utrolig gode vennene mine
♥grønt landskap



Jeg savner ikke
-33 bussen om morningen som alltid er for sen og stappfull

Dersom jeg tar det flyet som foreløpig er bestilt hjem 31 mai 2012, har jeg fra og med i morgen 206 dager igjen før jeg setter beina tilbake på norsk jord. Akkurat nå virker det som en veldig passende mengde dager synes jeg.  





Veske//150 NOK

Bluse//50 NOK

Converse//250 NOK

Resultatet av åtte timers shopping i går, pluss en del gaver som jeg ikke kan vise dere.




Nå sitter jeg og nyter den beste lørdagsmorgenen på lenge! Etter å ha laget meg en skål med havregrøt til frokost, skrudde jeg på tv'en for å lage litt lyd i stuen siden jeg var alene hjemme. Og der, på abc family kanalen, så jeg plutselig at Mary Poppins filmen nettopp hadde startet! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg så den filmen da jeg var mindre så det er utrolig koslig å se på den igjen. Derfor blir alle planene mine for dagen utsatt, for nå skal jeg bare nyte filmen og en rolig morgen.






Jeg er helt utmattet etter nok en tøff skoleuke med en god del lekser, og da tenker jeg spesielt på fysikk lekser. Det kapitellet vi jobber med nå virker helt fransk for meg. Jeg mener; universal tyngdekraft? Nå har jeg brukt to timer av fredagskvelden på å løse de siste oppgavene før helgen så nå stikker jeg på kino med vertssøster og en venn av henne.

En kjapp oppdatering på hva som har skjedd på etter skole-aktivitet fronten i det siste har jeg allikevel tid til før jeg stikker ut døren. Som dere kanskje skjønte i og med at det var bilde av svømmebriller på forrige innlegg, så har jeg tenkt til å begynne og svømme for en klubb i vintersport sesongen mens jeg er her nede. Eller, jeg har mer enn tenkt til å begynne for jeg har faktisk vært på to treninger allerede, og jeg elsker det! Bassenget er utendørs, jentene på svømmelaget er alle fra Mountain View, de virker ikke så snobbete og uinteresserte som de på fotballaget hadde en tendens til å være, og treneren er veldig grei og hjelpsom. 

Det virket som den perfekte muligheten til å drive med en sport siden det bare var en sykkeltur (!!!) unna huset og treningstidene fleksible, men nå bytter de altså svømmelokaler. Det nye stedet er 25 minutter unna. Med bil. Vertsfamilien virker selvfølgelig ikke så veldig gira på å kjøre meg den distansen tre ganger i uken gjennom hele vinteren. Jeg håper bare virkelig det finnes en løsning nå som jeg endelig har funnet noe der jeg føler at jeg kan koble av, være sosial og trene på samme tid.

Jeg hadde egentlig tenkt til å begynne på sandvolleyball, men det visste seg å være mye emr komplisert enn noen av oss kunne ha tenkt oss til. Leagues meg ditt og States meg datt. Når det er så mye annet jeg også har lyst til å prøve var det rett og slett ikke verdt det å trene alene i fem måneder for så å kanskje finne en partner å konkurrere med i én måned. Såe, derfor blir det svømming fra nå av. Forhåpentligvis. Dersom kjøring og sånt ordner seg.

Men nå venter vertssøster på meg med bilnøklene i hånda, så jeg må nok gå. Vi skal se "Footloose". Gleder meg! Nå løper jeg ut i solnedgangen. Snakkes!










Det er en god del som er annerledes dersom man sammenligner en amerikansk skole med en norsk. Du har ikke den samme klassen gjennom hele dagen, kursene er ikke delt inn etter alder men etter nivå, du må bevege deg rundt på en stor campus hele dagen, lunsjen kan kjøpes i en stor kantine også videre.

Men alt det der handler om selve skole-delen av skolen som er forskjellig. Det er jo selvfølgelig mye annet som man ikke ser så mye av i Norge, men som er helt dagligdags her nede. Så nå skal jeg slenge sammen en liten liste over alt det uvante som møter meg en vanlig skoledag her nede. Jeg kan jo begynne med hvordan en typisk amerikansk ungdom ser ut og kler seg.

Det aller første jeg la merke til for eksempel var at alle gikk rundt med olabukser med glitter på rumpa og hvite sømmer:


Dersom en topp har for tynne stropper, ja da slenger man på en tilfeldig t-skjorte under:

Ballkrøller i håret hver dag er et must, selvom det betyr at man må stå opp klokken 4.30 for å krølle håret:


Noen står gjerne opp enda tidligere enn det også for å få tid til å smøre på tykk eyeliner og masse øyenskygge:


Fjær i håret er utrolig populært, gjerne i flere farger på en gang:


Manikyren skal gjerne være så firkantet som overhode mulig, og om den ser ekte ut eller ikke spiller ingen rolle:


Og til slutt; midtskill, hva er det?  Her skal skillet være så langt ut på siden som mulig:

 
Kombiner alt dette og du ender opp med en skikkelig American style-look.










Her kan du skrive om deg selv eller hva du vil.

Legg meg til som venn


ARKIV

· April 2012 · Mars 2012 · Februar 2012 · Januar 2012 · Desember 2011 · November 2011 · Oktober 2011 · September 2011 · August 2011 · Juli 2011 · Juni 2011 · Mai 2011


KATEGORIER

· Blogg

LINKER

· blogg.no · Få din egen blogg!

DESIGN

Designet er laget av Katrine.

hits