Så jeg fortalte dere jo at jeg skulle ha en korkonsert i går kveld, og det hadde jeg også. Jeg sto på scenen i mitt fine juletre/christmas charol singer lignende kostyme og sang sammen med nærmere 30 andre jenter i helt identiske kjoler. Så sikkert utrolig kult ut. Vertssøsteren min og en av hennes venner kom for å se på, og det var utrolig koselig. Jeg kunne høre dem rope i salen og måtte bite meg i kinnet for å ikke knekke sammen i latter oppe på scenen da jeg visste hvor latterlige vi så ut.

Noe annet som var veldig morsomt var sangvalget korlederen vår hadde utstyrt oss med. Her var det ingen vanlige, Glee lignende sanger nei. Den første sangen vår, "El Grillo", var på italiensk av en eller annen merkelig grunn. Men språkvalget var ikke det rareste med denne sangen, det var det teksten som var. Sangen handlet om en gresshoppe som var forelsket og hvordan den sang for, og jeg siterer, "å få tilbake sitt livs største kjærlighet". Sangen var på den positive siden kanskje en av de beste vokalmessig for koret vårt som en helhet, og når man er i et kor er det jo helheten som teller.

Det er litt trist å si dette, men "El Grillo" var ikke den rareste sangen vi sang i går. Ikke på langt nær faktisk! Sangen vi avsluttet med handlet nemlig om det å ha to valg som det føles umulig å velge mellom; på den ene siden har du en veldig kjekk gutt og på den andre en stor, rykende fersk porsjon med potetmos. Hvordan kan man velge mellom det? Jeg er virkelig helt seriøs, det var det hele sangen gikk ut på. Heldigvis lo publikum eller så hadde det nok blitt veldig pinlig der vi sto med våre drømmende ansiktsutrykk og gjentok "potetmoooos". Eller så lo de bare av kjolene våre, ikke vet jeg. Bestem selv.





Nå fikk jeg nettopp en melding fra kontaktpersonen min her nede i USA, så nå skal jeg ut på en café med henne. Hun er veldig koslig så jeg gleder meg. Jeg må bare gjøre ferdig min 4 sider lange kjemirapport på elektrolyse av vann før jeg kan dra for å møte henne. Wish me luck!













Jeg og Finland/Laura var så heldige at hennes vertsfar kunne kjøre oss til Scottsdale og det superstore og ekstremt fine kjøpesenteret Fashion Square. Vi gikk rundt der i fem timer og kikket men rakk allikevel ikke over mer enn halve kjøpesenteret. Alt er jo så stort.

Omtrent halvveis gjennom shoppingrunden vår begynte Laura å lete etter telefonen sin som hun hadde hatt liggende i lommen. Vi ringte den fra min telefon, men kunne ikke høre den og ingen svarte. Crap.

 Vi fant til slutt ut at hun måtte ha lagt den igjen i bilen og tok det helt med ro fordi jeg har fri tilgang til internett på min telefon så vi kunne bare søke opp nummeret og bruke den. Mobilen min var tom for batteri før vi i det hele tatt kom oss inn på søkemotoren. Så vi fortsatte å gå rundt og kikke vel vitende om at vi så og si var strandet der. Vertsfaren hennes hadde tydeligvis også merket det, så mens vi satt og spiste på en restaurant satte han seg plutselig ned ved siden av oss. Han hadde forresten dratt hjem i mellomtiden selvfølgelig og ventet bare på at vi skulle ringe. Da vi ikke gjorde det hadde han ringt Laura og skjønt at hun ikke hadde mobilen med seg lenger da baksetet begynte å synge en nokia melodi. Så vi kom oss hjem til slutt uten engang å begynne å bli stresset.  

Som dere så på bildene over er ikke salget av valper helt som hjemme her i USA. De er utstilt i vinduer i dyrebutikkene og står der til utstilling hele dagen. Jeg synes utrolig synd på dem. Det er jo nesten dyreplageri. Fair warning mamma og pappa; jeg kommer hjem med en hund i bagasjen.








nordstrom//dogeared

Siden butikkene er åpne her på søndager også skal jeg ut og handle med en fra Finland i morgen.




I dag har jeg gjort veldig lite. Jeg dro på Wal-Mart fordi jeg kjedet meg og det sier jo litt ettersom det er en matbutikk. Men jeg har vel godt av å kjede meg litt av og til også. Jeg bare vandret rundt og så på alt det rare amerikanere kjøper. Det som er veldig annerledes er at når de først kjøper noe, kjøper de det e mengder. Det er ikke snakk om å kjøpe en melkekartong for eksempel. Neida, kjøper du melk kjøper du gjerne 2 gallons med en gang. Og alt selges i multipakninger på minst 24. Vil du bare ha en pop tart? HA, kjipt for deg. Du må kjøpre minst 23 til.

Derfor kjøpte jeg ikke noe mat. Endte i stedet opp med en del filmer til den totale summen på 150 kroner. Så nå skal jeg ha en liten filmkveld på rommet mitt. Mangler bare popcorn. Burde ha kjøpt det på Wal-Mart, men de hadde sikker bare solgt det i gigantiske poser med ferdigpoppet pappcorn.


Ha en fin søndag alle sammen! 




På tirsdag er det tid for den første korkonserten vår for dette året. Tror de skal ha fire konserter totalt. Jeg gruer meg utrolig mye til konserten fordi vi virkelig ikke har øvd nok i det hele tatt og det skal et mirakel til for å få det til å høres greit ut innen tirsdag. De to første konsertene kommer så altfor tett opptil hverandre og skolestart så vi har ikke rukket å bli så veldig samstemte enda kan man si.

Men samstemte eller ikke, alle skal se profesjonelle ut. Derfor må vi være helt like på scenen, så de krever at vi betaler $80 for å leie en kjole og få (!!!) smykkene vi bruker dette året. Bare tulla, smykkene er kjempestygge så de kan godt på de tilbake. Jeg skal få vertssøster til å ta bilder under konserten så kan dere få se de fantastisk elegante, lekre, moteriktige og flatterende kjolene vi bruker. Sneak peak:


  




Dette går ikke helt min vei akkurat nå. Jeg gidder ikke engang skrive om hva som skjer i prosessen akkurat nå siden jeg bare blir irritert og frustrert over å tenke på de grunnene de kommer med når det gjelder hvorfor jeg ikke trives her. Uansett, som sagt er ikke det noe jeg orker eller vil fortelle akkurat nå. Mye også fordi jeg ikke vet hva det er å fortelle siden jeg selv ikke vet noen ting enda.

Over til noe som er litt morsomere! I lunsjen i dag satt jeg ved en bord som var halvveis i skyggen og halvveis ute i solen. Siden jeg satt på skrå med det ene benet under bordet i skyggen og det andre benet ute i fullt sollys, ble resultat noe slikt:

Et rødt og et hvitt ben. Folk stirret da jeg gikk nedover gangen fordi, tro meg, det så mye verre ut i virkeligheten. Jeg har fortsatt et ben som er en smule mørkere enn det andre. Fint! Får vel bare bytte side under lunsjen i morgen for å jevne det ut.




... når du går til frisøren og ber dem om å bare stusse tuppene.


 De hører aldri på deg.

Det kjipeste er nesten at siden jeg er i USA så måtte jeg tipse damen som klippet håret mitt. "Takk for at du klippet av 20 centimeter, her er en $20-seddel."








Hver fredag er det en football-kamp, enten på hjemmebane eller på bortebane. Denne fredagen var det hjemmekamp og ekstra spesielt siden det var homecoming-matchen. Det vil si at tribunene var pyntet ekstra mye og i pausen var det kåring av homecoming queen og king. Det er fem jenter som er nominert av de to tusen som går på denne skolen her, og av de få jeg kjenner var hun ene faktisk nominert. Selve kampen er utrolig kjedelig å se på (siden skolelaget er så sinnsykt dårlige i år), så vi pleier å dra rett etter pausen. I dag ble jeg med den svenske utvekslingseleven, Isabelle, og Adrianne først til et kaffested og så til downtown Mesa. Hadde en utrolig koslig kveld!


Søte Adrianne som ble nominert til homecoming queen.

 




 
UÆÆH! Denne løp plutselig under sengen min i går da jeg skulle legge meg. Alle de andre sov allerede, så jeg hadde ingen å si ifra til eller spørre om hva jeg skulle gjøre. Endte opp med å løpe rundt med en kopp i et kvarter og prøvde å fange den for å slippe den ut, men den var altfor rask. Til slutt la jeg meg bare, vel vitende om at det lille beistet koste seg i kappen på sengen min.




Vi gikk ut for å spise midddag på kvelden for å feire bursdagen min. Siden mexikansk mat tydeligvis er det største og beste her nede (ikke rart da Mexico bare er en tre timers kjøretur eller noe sånt unna) dro vi selvfølgelig på en mexikansk restaurant. Da vi kom dit var det første vi så en stor gruppe med eldre mennesker som satt ved vinduene som sang og spilte ukulele. "Å nei, skal vi virkelig måtte høre på dette hele kvelden?" Heldigvis var rommet deres lukket av fra resten av restauranten så vi slapp å høre på femten sure ukulerer akkopagnert av tjue ustemte stemmer.

Hver gang noen synger bursdagssangen for meg blir jeg ganske flau egentlig. Synes det er litt pinlig, vet ikke hvor jeg skal se, har mest lyst til å synge med men blir bare stående og smile rart, osv. Det jeg ikke visste var at på denne restauranten var det en tradisjon at dersom du hadde bursdag kom alle kelnerne bort til bordet ditt, satte på deg en sombrero og telte "uno dos tres" før de sang; "happy happy birthday, na na na na na na," og klappet takten. Fy søren, så pinlig. Så ikke ut som om kelnerne synes det var en så morsom del av jobben heller.  Men jeg fikk beholde sombreroen og hadde en veldig fin kveld!




Det har vært en veldig merkelig, men fin, dag så langt. Jeg føler at jeg har sovet bort hele bursdagen min (siden den egentlig var i natt hjemme i Norge), og det føles ikke som om det er bursdagen min i dag i det hele tatt. Da jeg våknet hadde jeg faktisk helt glemt at det var en spesiell dag helt til jeg hørte noen åpne døren. Inn kom hele vertsfamilien og sang den mest teatralske fremføringen av den amerikanske bursdagssangen jeg tror jeg noensinne har hørt. Det fløy toner hit og dit fra vertsfar og vertssøster. Etter showet fikk jeg fikk en amrikansk gavepose av dem som inneholdt diverse saker og greier.

Vi hadde tilfeldigvis ekstremt sen start på skolen i dag, så jeg har bare vært på skolen fra 10.00-15.00. Derfor dro jeg, Cassidy og Makayla ut for å spise frokost i dag tidlig. Det var en slags amerikansk frokost cafée vi endte opp på som het IHOP, og som serverte pannekaker, crepes, egg og bacon. Fy søren, jeg spiste altfor mye til frokost i dag siden det var så godt. Greit vi ikke går ut og spiser frokost hver dag tror jeg. 


På skolen har folk faktsik husket at jeg har bursdag også så jeg har fått mange koslige hilsner i løpet av dagen. I korklassen, som jeg visste om og gruet meg til, sang de bursdagssangen for meg. De gjør alltid noe sprøtt når noen har bursdag. Folk har knelt rundt dem, vist tommel opp, stått på stolene og mange andre rare greier mens de har sunget for bursdags"barnet". Jeg måtte stå på en slags trille foran hele klassen mens de sang for meg der de sto på de tre radene bakover i øvelsesrommet. Jeg synes det er så flaut å bli sunget for, men jeg overlever hver gang.  

 Forresten så har jeg fått denne fantastisk koslige boksen i posten.




Nå skal vi snart ut for å spise middag et eller annet sted. Jeg er ikke helt sikker på hvor, men det blir sikkert koslig.





Jeg har så lyst til å dra. Jeg kunne pakket sammen alt og dratt imorgen. Ikke hjem, jeg er absolutt ikke klar for å dra hjem enda, men dra til et nytt sted. Begynne på en mindre skole og dra til en mindre by. Men det får jeg jo ikke lov til enda. Så sent som i dag har jeg fått to mail fra diverse personer som arbeider i Explorius om hvor tøff jeg er som har bestemt meg for å holde ut her i to uker til. Ja, så tøff jeg er som blir igjen et sted jeg ikke liker i det hele tatt i to uker fordi de nekter å la meg bytte enda. Tøffe meg.

Jeg er mildt sagt litt irritert på at de så absolutt skal ha meg til å bli igjen, mens de to foregående utvekslingselevene som har flyttet fikk gjøre det uten altfor store problemer. Mest av alt er jeg egentlig litt trist.  Hvorfor må akkurat jeg bli igjen? Sier det ikke litt om stedet at to allerede har dratt herfra kun den siste måneden? Jo, jeg skal si dere hvorfor de vil at jeg skal bli; Jeg er den første utvekslingseleven som skolen godtok fra den organisasjonen som jeg reiser gjennom. Derfor vil det se dårlig ut for dem dersom jeg reiser. Ja, for det er det jeg bryr meg om; å sørge for at organisasjonen min kan fortsette å sende elever til denne elendige skolen. Jeg vil bare ha et fint år som jeg kan nyte hver dag av! Jeg vil ikke fungere som en byggesten for fremtidig importering av utvekslingselever til denne staten og denne skolen.  

Jeg har virkelig ikke lyst til å gå en dag til på den skolen; den er altfor stor og med altfor mange kun akademisk opptatte ungdommer som ikke er interessert i å være sosiale. Jeg er redd for at dersom de holder meg igjen for lenge og nekter å la meg dra herfra vil det være for sent å begynne på aktiviteter på det nye stedet siden det vil være så mye å ta igjen. Jeg trenger virkelig noen aktiviteter å holde på med akkurat nå som ikke innvolverer skolearbeid.

Følte at noen bilder av været passet veldig bra med humøret mitt akkurat nå. Bare fire dager igjen til jeg kan klage på nytt og be dem og å flytte meg med en gang.









I dag er det jo som alle vet 10 år siden katastrofen i New York da to fly krasjet inn i tvillingtårnene. Dagen har blitt markert med minnestaler og sermonier på tv uten stopp, men annet enn det har ikke dagen vært noe spesiell. Det overrasker meg egentlig veldig at det ikke blir tydeligere markert. Jeg og den finske utvekslingseleven lurte på om vi skulle gå ut å shoppe i dag, men tenkte at det kanskje var litt respektløst. Neida, ingen som tenker på det. Jeg endte faktisk opp med å shoppe i dag.

Som sagt ba kontaktpersonen min en hun kjente på min alder om å ta kontakt med meg for å prøve å overtale meg til å bli. Det er ganske pinlig egentlig at hun må ringe folk og høre om de har tid til å hjelpe til med å integrere en utvekslingselev. Jeg kjeder meg en del om dagen, så jeg tenkte at jeg har ingenting å tape. Vel, jeg kunne like gjerne blitt hjemme og det hadde vært like gøy.

Jesse og Sara, som de heter, kom og hentet meg før vi dro til Tempe Marketplace for å shoppe. Det ble mer å løpe gjennom butikken for å bli fortest mulig ferdig. De var ikke så veldig innkluderende i begynnelsen heller så jeg ble bare gående stille ved siden av dem etter noen mislykkede forsøk på å få dem til å prate om noe annet enn hendelser i deres vennegjeng med folk jeg ikke aner hvem er. Da vi satte oss ned for å spise gikk det bedre, heldigvis, men fortsatt var det ganske kjedelig syntes jeg. Det gjorde meg ikke noe å dra hjem tre timer senere.

Så jeg har fortsatt lyst til å dra. Jeg får holde ut denne uken bare, så må de da la meg få bytte.

Nå er det enda en haboob rett over oss så jeg kan ikke sitte på dataen lenger.




Å få bytte er lettere sagt enn gjort.

Jeg fikk inntrykk av at å bytte var noe hun kunne få til og det ganske snart, men så får jeg en kontramelding i dag tidlig som sier at dette kanskje ikke blir så lett å få til allikevel . Tuller du, eller? Etter det har vi sendt mange meldinger frem og tilbake der hun prøver å overtale meg til å bli og jeg fortsetter å si nei. Hun sier hun kan hjelpe meg og finner diverse løsninger til problemene som jeg fortsetter å fortelle henne at jeg har, men jeg nekter å godta dem.

Nå ser det ut til at jeg skal bli her et par uker til, men etter i dag bryr jeg meg egentlig ikke så mye. For første gang hadde jeg det faktisk veldig gøy med folk fra skolen på min alder og har ikke lyst til å pakke sammen og reise et nytt sted i morgen! Før homecoming (som er nå på lørdag) arrangeres det alltid en eller annen aktivitet for de i samme gruppe en uke før selve dansen. En venn av familien lurte på om jeg ville være med dem på deres aktivitetsdag, og siden jeg var midt i en "jeg vil dra" samtale hadde jeg egentlig ikke kjempelyst, men sa ja allikevel. Det er jeg veldig glad for nå, for jeg har hatt det utrolig morsomt i dag!

Vi dro til Salt Lake River der vi dro ut på noe som heter Tubing. Det var en veldig bred og rolig elv som allikevel hadde en utrolig sterk strøm. Når man går tubing utnytter man dette ved at man leier store, oppblåste bilhjul (på en måte) som man setter seg i og bare driver nedover elven og slapper av og ser på naturen. Man får en ganske så fin farge når man er ute i solen så lenge. Hele turen tar nemlig omtrent tre timer. Jeg er knall rød. Langs elvebredden ser man alt mulig rart av dyr. Vi møtte for eksempel på villhester en del ganger og en såkalt "road runner"-fugl. Dere vet den røde og blå fuglen:

Uansett så ser tubing noe slikt ut:

Et av partiene var ganske i løpet av turen nedover elven var ganske så røft. Det endte med at bøtten vi hadde med oss med diverse klær, bilnøkler og to ryggsekker ble veltet overende og alt falt ut og ble tatt av strømmen. Vi var redde for at vi hadde mistet bilnøklene for godt en liten stund før noen husket at de i siste sekund hadde lagt nøklene i sekken som vi hadde klart å fiske inn igjen. Heldigvis! Jeg mistet et par sko, en shorts og to topper, men v\det er virkelig ingen krise. Toppene var bare hvite singletter, skoene svarte flip-flops og olashortsen kan jeg finne en ny av. Det var verre med han som fikk iPoden sin full av vann... Men han overlever nok.

Vi fullførte ikke de tre timene siden vi så et skilt og trodde det betydde at vi skulle gå av der, så vi padlet som gale inn til elvebredden og gikk i land. Det var tydeligvis feil, men det fant vi ikke ut før senere. Jeg hadde ikke lenger skoene mine (for de ligger jo fortsatt et eller annet sted i elven) så jeg måtte gå barbeint nedover stien. Jeg og en av jentene ventet litt lenger oppe i stien på at de andre skulle klatre opp de også, men plutselig roper en av dem; "Det er en klapperslange her!". Han ene syntes den var litt for nærme så han tok opp den største steinen han fant og kastet den så hardt han kunne. Slangen døde med en gang. Det var utrolig rart å tenkte på hvor nærme oss den slangen faktisk var, og her gikk jeg rundt barbeint! Slangen kuttet de av hodet på, begravde og tok så med seg resten av slangen tilbake til huset. De skulle flå slangen og tydeligvis spise den senere. Æsj. Men jeg fikk "rasla".


Vi fant fort ut at vi hadde gått av på feil sted og at veien ikke førte til en bussholdeplass i det hele tatt. Jeg trodde jeg skulle få brannsår på føttene av å gå på asfalten uten sko i den heten. Det gikk fint i begynnelsen, men så ble jeg nødt til å godta tilbudet om å låne en sko da jeg følte blemmene vokse under fotsålen. Sheriffen stoppet da han så en gjeng ungdommer stå langs veien på et helt tilfeldig sted et stykke unna nærmeste bussholdeplass. Han ringte en av bussene og fikk dem til å komme og hente oss opp. Buss 50 reddet livet vårt.

I hagen etterpå, da vi spiste pizza på gressplenen, så jeg en kolibri i et tre. Visste ikke at de fantes her engang, men nå har jeg altså sett en kolibri i sitt naturlige miljø.    

Jeg hadde det veldig gøy i dag og nå hadde man masser av tid til å prate så jeg føler at jeg endelig har noen venner som jeg faktisk kjenner på skolen. I morgen skal jeg ut på shopping med en fra enda et nytt fotballag jeg skal prøve ut. Det er en jente som kontaktpersonen min har bedt kontakte meg for å få meg til å bli. Hun virker veldig hyggelig så vi får se.  

 Akkurat nå virker det ike så ille å bli lenger allikevel, men det er fordi jeg hadde én god dag. Og det var ikke en skoledag engang. Skal ikke alle dagene her nede være helt fantastiske, spesielt de på skolen?  




Da har jeg bestemt meg for å forlate Mesa, Arizona.

I dag kontaktet jeg kontaktpersonen min her nede for å fortelle henne at jeg ønsker å bytte. Det tok først en stund før hun svarte så jeg tenkte at nå blir jeg sikkert sittende her nede, men så hadde hun bare glemt mobilen sin. Hun kom og hentet meg hos vertsfamilien og tok meg med til Tempe Marketsplace for å spise og snakke. Jeg var litt redd da hun ringte på døren og kom inn fordi jeg tenkte at vertsfamilien kanskje ville få en mistanke, men de er heldigvis så vant til å se ulike koordinatorer at de ikke tenkte noe over det. Tror jeg. De vet fortsatt ikke at jeg skal dra så det er ganske pinlig i og med at vertsmoren min prøver å få byttet meg over i en annen matteklasse. Jeg skal fortelle dem det når alt er i boks. Forhåpentligvis kan kontaktpersonen min Melanie hjelpe til litt også. Hun er utrolig koslig og forståelsesfull så jeg håper den nye kontaktpersonen min er like bra.

Jeg forklarte alle de ulike grunnene til at jeg vil bytte skole og stat til henne. Jeg fortalte at jeg føler meg demotivert for tiden, at skolen ikke er flinke til å ta hensyn til det faktum at jeg er en utvekslingselev og at jeg egentlig bare føler meg som enda en i rekken. Jeg føler meg som et nummer. Jeg fotalte at selvom dette sikkert er en akademisk veldig god skole, må jeg ha det sosiale ved siden av også ellers så kommer jeg til å kjede meg ihjel her nede og ikke få oppleve noen ting. Hun forklarte meg da at; ja, det er en akademisk god skole, men det er ikke en skole det er lett å finne seg venner på. Det har jeg merket, tro meg. De som går på denne skolen har vært venner siden barnehagen og nekter å la noen nye slippe inn i vennegjengene deres dette siste året deres på High School. Den delen har vært utrolig tøff for meg siden det ikke var noe jeg forventet meg. Når det kom en fra Norge forventet jeg at folk skulle bry seg litt mer på en måte, ikke bare kaste på håret og gå videre.

Blant de fire tusen andre ungdommene på denne skolen føler jg meg gjemt og glemt. Man skal ikke være nødt til å fortelle den samme læreren tre ganger at du er en utvekslingselev. Skolen er bare rett og slett for stor for meg. Som sagt er motivasjonen min helt borte også. Hver eneste skoledag sitter jeg bare og stirrer på klokken og venter på at den skal være over. Jeg blir like lettet hver gang skoleklokkene ringer og jeg er en time nærmere skoleslutt. Sånn skal det ikke være, i hvertfall ikke i år.

Så får vi se hvor jeg ender opp etterhvert. Jeg har et ønske, men vi får se om de har plass til meg der først.

Som sagt er kontaktpersonen min her nede en veldig søt dame som er veldig glad i å shoppe. Derfor, for å muntre meg litt opp etter en nokså deprimert samtale om hvor fæl skolehverdagen min har vært til nå, tok hun meg med ut på shopping. Jeg ble endel gladere da jeg fant disse skoene til 300 kroner. Bare for å skryte over hvor billig ting faktisk er her nede.




Korpset var dessverre mer interessant enn fotballkampen siden skolelaget er ganske så dårlige.




De har fått en ny lærer i bibelstudie-timene nå som er utrolig koslig. På søndag hadde hun med slike søte bokser til alle elevene. Vanligvis har hun med frukt og kjeks, men mormonere faster tydeligvis første søndag hver måned så hun måtte være kreativ denne gangen og finne på noe annet.




I går, hadde vi fri fra skolen siden det var labor day (lignende arbeidernes dag i Norge som er 1. mai om jeg ikke tar helt feil). Til min store glede blir derfor denne skoleuken kortere og vi hadde en tre dagers helg!  Det trengte jeg , og det er litt trist siden det bare så vidt har gått fire uker siden skolestart. Men jeg er ganske så utslitt alledere. Akkurat nå føles det som om jeg står opp, går på skolen, gjør lekser og sover i en uendelig sirkel. Får se om jeg skal gjøre noe med det. Akkurat nå er jeg litt i tankeboksen.

Uansett så tilbrakte vi dagen i går på the Musical Instrument Museum. Vi måtte kjøre i 20 minutter til nabobyen Scottsdale der det store (som alt annet her i USA) museumet lå. De hadde utstillinger av instrumenter fra alle verdens hjørner delt inn etter verdensdel og land. Noen av "instrumentene" som hestjekjeven og tamburinen laget av geitehover vet jeg ikke helt om jeg synes er morsomme eller ekle. Tror jeg heller mer mot ekle faktisk. Ettersom vfar er en lydingeniør av noe salg, synes han det var kjempeinteressant mens jeg og Cassidy ble ferdige med utstillingen ganske fort. Det var bare å gå rundt med høretelefoner og hver gang vi nærmet oss en av skjermene til de forskjellige landene, spilte de av lokale sanger spilt på de ulike instrumentene mens de viste en video.
 








Norsk musikk imponerer STORT bare så det er sagt.


Jeg må inrømme at jeg mye heller ville ha dratt på et kjøpesenter eller noe slikt men det var koslig å dra et sted med vfamilien og gjøre noe annet enn å bare sitte hjemme hele tiden.




Nå har jeg klippet av meg alt håret.

NEIDA, bare tulla. Måtte bare fange oppmerksomheten deres. Men jeg burde virkelig klippe meg snart. Håret mitt vokser ikke lenger bare i lengden, men i bredden også! Akkurat i dag var det enda større enn normalt siden det var fuktig luft ute.

Uansett. Nå har jeg nettopp kommet hjem fra årets første hjemmekamp for fotballaget vårt. Jeg og svensken var like gira over hver lille amerikanske detalj, mens Infinity lo fordi hun synes alt var helt normalt. Uansett så var det veldig kult og veldig sånn jeg hadde forestilt meg det: en stor opplyst gressplen, tribuner på begge sider med engasjerte tilskuere, cheerleadere som gjorde sitt beste for å holde humøret oppe (laget vårt var nemlig utrolig dårlig........), skolefarger overalt, skolekorpset som spilte i pausen og en stappfull parkeringsplass.






 





Siden det var den mor-datter kvelden med kirken til familien min i går, hadde de ikke det vanlige onsdagsmøtet for tenåringer denne uken. Derfor ble jeg med en fra fysikk klassen min til hennes kirkesamling for ungdommer på vår alder. Det er litt komplisert det her med hvilken kirke du skal gå til, fordi egentlig er det en og samme kirke. Men de deler seg inn i mindre grupper som tilhører hvert sitt kirkehus og derfor også hver sin "ward". Det er forskjellige "ledere" for hver ward og ulike grupper selvfølgelig. Vel, uansett så ble jeg med Allison på hennes ward-møte der det tydeligvis også var mange andre jenter på min alder fra skolen så endelig hadde jeg tid til å faktisk snakke med mange av dem.

For hvert møte har de en aktivitet, og denne gangen bakte vi crepes. Eller "crap" som jeg ved en feiltagelse kalte det da jeg kom hjem igjen og var trøtt og sliten. Engelsken min har en tendens til å bli dårligere utover kvelden, men dette var et fransk ord og fransk er jeg dårlig i uansett så der ligger forklaringen. Ja. Jentene i warden var veldig hyggelige og alle går faktisk på samme skole som meg. Ikke alle har samme lunsj desverre siden det er delt inn i 1. og 2. lunsj. Kan fortelle mer om det senere en eller annen gang. Uansett så er jeg veldig glad for at Allison spurte om jeg kunne være med.


Noe merkelig skjedde da hun hadde hentet meg og vi kjørte til kirkehuset. Vi måtte stoppe på rødt lys (selvfølgelig) og vi sitter og snakker og ler da hun plutselig begynnr å stirre på noe bak meg. Jeg snur meg jeg også og ser at en eldre mann i en Jeep sitter og ser på oss og ler. Jeg snur meg tilbake og fortsetter og snakke og later som ingenting da hun sier at; "He is still looking this way," og begynner å le. Jeg snur meg mot mannen igjen og småler jeg også fordi det er jo veldig merkelig gjort av den gamle mannen i den sporty Jeepen. Da ler han og ber meg rulle ned vinduet før han sier; " It was funny 'cause I could read what you were saying by watching your lips," og så ler han enda mer med en veldig koslig latter, den gamle karen. Skikkelig merkelig og utrolig morsomt. Amerikanere dere, de snakker uansett om de kjenner deg eller ikke.  





Her kan du skrive om deg selv eller hva du vil.

Legg meg til som venn


ARKIV

· April 2012 · Mars 2012 · Februar 2012 · Januar 2012 · Desember 2011 · November 2011 · Oktober 2011 · September 2011 · August 2011 · Juli 2011 · Juni 2011 · Mai 2011


KATEGORIER

· Blogg

LINKER

· blogg.no · Få din egen blogg!

DESIGN

Designet er laget av Katrine.

hits