Jeg har endelig ikke like mye lekser som før, og i går hadde jeg faktisk to timer fri før jeg skulle legge meg fordi alle lekser var ferdig! Dere aner ikke hvor deilig den følelsen var ettersom jeg har vært fanget bak bøker, problemer og oppgaver i tre uker nå. Har nesten ikke fått sett annet enn innsiden av rommet mitt og skolegården. I kveld tok jeg meg tid til å gå på et "mor-datter" kirke-hobbymøte. På en måte. Alle mødrene var der med ungene sine og vi lagde"bulletin boards". Jeg fikk ikke gjort den ferdig siden jeg gikk tom for tråd, men det var veldig deilig å endelig få gjøre noe annet.

Jeg var på fotballtrening igjen i går, men det var 45 grader celsius ute så hjernen min kortsluttet helt. Baller trillet hit og dit uten at jeg merket noe siden jeg hadde nok med å holde meg på beina i varmen. Drakk 2.5 liter vann i løpet av en og en halv time. Det ser ut som om en av vertsmødrene har funnet et smutthull slik at jeg kan spille for skolelaget allikevel, men vi får se. Akkurat nå, med tanke på hvor ute av form jeg er, er det kanskje like greit at jeg ikke har prøvd skolelaget enda.

På fredag hadde vi en frokost med alle utvekslingselevene på skolen; 10 totalt. Det er to gutter og åtte jenter, og alle fra forskjellige land, på Mountain View High School i år. Vi tok bilder som skal henges opp i gangene på skolen sa de. Hjelp! Vi fikk en t-skjorte og et perlekjede pakket fullt med school spirit som et plaster på såret for den offentlig ydmykelsen ved å stå på en plakat som med tittelen "This years foreigns" med et urstygt bilde som skremmer alle fra å dra til Norge. Neida, bildet ble faktisk ikke så ille. På lørdag skal jeg faktisk ta bilde til årboken. Alle som er seniorer pynter seg og drar til en fotograf for å ta bilde. Det blir gøy!  
  
Go Toros!

Noe som ikke er så veldig gøy er det som skjedde med sekken min i dag da jeg satte den ned på gulvet i et av de mange klasserommene.

Nå må jeg løpe siden vertssøster og en venn venter i bilen med motoren gående. Vi skal ut for å svare gutten som spurte Cassidy til Home coming på fredag. De er så gøy, fordi de finner på skikkelig morsomme måter å spørre og svare på. Han her hadde lagt en plakat med godteri kalt "kisses" på og skrevet; Nå som jeg har kysset bakken du går på, vil du gå på homecoming med meg?" Søtt det, hvis vi tar bort alle maurene som hadde samlet seg rundt sjokoladen etter at den hadde ligget ute i 18 timer siden vi var på camping.




Haha, for en tur! Alt som kunne gå galt, gikk galt. For det første så punkterte vi jo på vei opp og ble sittende ute i øspøs regnevær, lyn og torden mens vertsfaren min og han som var så snill å stoppe for å hjelpe satte på reservehjulet slik at vi kunne komme oss videre. Det tok likevel såpass lang tid at da vi kom opp dit var det helt mørkt og vi surret rundt i skogen i en halvtime for å finne veien. De andre var allerede ferdige med å spise så vi tok bare noen rester som vi spiste mens de andre lagre donuts i en frityrkoker de hadde tatt med seg opp i skogen (??????!!!!!!!) Mens vi satt der og spiste, og de minste barna løp rundt og hev kongler på en skunk for å få den til å spraye eller noe (som de angret bittert på at de hadde gjort da lukta kom krypende) landet tidenes største bille på meg. Den var, uten at jeg overdriver i det hele tatt, like stor som begge tomlene mine til sammen. Jeg hoppet opp og ut av stolen og rygget bakover og uheldigvis albuet jeg en av de små guttene i nesa så han begynte å blø neseblod. Jeg følte meg forferdelig etterpå, men han blødde visst ofte neseblod så det var ikke så ille sa han. Jeg mener, bare ser på hvor store innsektene kan bli her. Ikke rart jeg skvetter til når et større dyr enn dette lander på magen min.

Men vi hadde det veldig koslig på kvelden allikevel. Og dagen idag også. Etter en buffet-frokost med egg, bacon, poteter, tortilla, pannekaker og sirup var jeg klar til å gå langt. Neida, jeg spiste ikke alt det der, men enekelte gjorde. Vi fant en kjempekoslig bekk som de minste barna fanget fisk i med bare hendene. Jeg trodde bare det var snakk om småfisk, men de her var det middagsstørrelse på! De tok faktisk med seg fisken hjem for å spise den til middag. Senere på dagen kjørte vi opp til et sted der de aler opp fisk. Tydeligvis var fisken barna hadde fanget nettopp satt ut i elven. Ops. Men med tanke på hvor mye fisk de hadde der tror jeg ikke det er verdens undergang.






Men moroa sluttet ikke der, neida! Mens vi pakket ned alt av campingutstyr kom plutselig skogvokteren kjørende og steg ut av bilen sin da han så oss. Vi hadde tydeligvis parkert et sted det ikke var lov for biler eller campingvogner å stå, så han truet med å bøtlegge oss $500. Da vi sa at vi hadde kommet frem så sent i går kveld at vi ikke hadde sett skiltene og at vi skulle til å dra nå så vi hadde ikke stått der lenge i det hele tatt, lot han oss slippe med en advarsel. På veien hjem punkterte reservehjulet.




Bokstavelig talt. Vi var på vei til fjellene for å campe og satt akkurat og lo av en stakkars mann som måtte kjøre inn til siden da vi plutselig hørte et utrolig høyt smell. Det var karma som banket på døren. Vi hadde nemlig punktert på grunn av varmen (det er 47 grader her i dag) og slik ble også vi tvunget til å kjøre inn til siden. Så nå sitter vi fast midt ute i ørkenen og en regnstorm florflytter seg stadig nærmere.






Heldigvis kjørte tilfelsigvis noen venner av familien forbi oss og kjørte inn til siden for å hjelpe til, ellers tror jeg ikke vi hadde dratt videre.




Jeg begynner å bli amerkiansk! Nå nettopp tok jeg meg selv i å trille kontorstolen bort til kommoden for å hente mobilen i stedet for å løfte på rompa og faktisk gå bort dit. For noen dager siden var det milkshake til middag (ikke at det falt helt i smak for min del siden jeg var sulten resten av kvelden). Tidligere på dagen i dag klarte jeg nesten ikke å slutte å prate engelsk. Det var veldig rart å plutselig kunne prate på norsk igjen og jeg brukte stadig engelske uttrykk istedet for norske. Dere skjønner det at uten at jeg har visst det har jeg gått i samme historie klasse som den svenske utvekslingseleven, og etter timen i dag kom det en jente løpende etter meg med en annen på slep. Hun spurte; "You are a foreign exchange student, right?" "Yes, from Norway" svarte jeg litt overrasket over hvor ivrig hun virket over det jeg nettopp hadde sagt. Jeg skjønte det da jenta ved siden av plutselig ropte ut; "Är du norsk? cool! Jag är svenska." Det var et utrolig bra tidspunkt å dukke opp på med tanke på at Marie drar veldig snart. Da blir jeg ikke alene igjen allikevel! 

I friminuttet i dag hadde de små boder (bord med plakater på) utenfor gymsalen fordi det var "valg av klubb dag" i dag. Jeg gikk dit med Cassidy og Shae for å se etter siden jeg tenkte at det sikkert er en super mulighet til å bli kjent med nye mennesker og at de sikkert hadde noen morsomme klubber som fikk tankene litt vekk fra skolen og lekser. Det nærmeste jeg kom var raquetball-klubben, men siden jeg er superdårlig i det valgte jeg å spare meg for ydmykelsen. Klubbene var jevnt over veldig skuffende. De hadde bare sære klubber som Japansk animasjonsklubb, service-klubben, kristen-klubben, kjemi-klubben og fysikk-klubben. Jeg ville bli med i en morsom klubb. Jeg hadde hørt om en kalt "Best Buddies" som handler om å hjelpe handicappede barn som mange av de jeg kjenner skulle bli med i, men av en eller annen grunn var den ikke representert der. Derfor ble det ingen klubb. I dag hvertfall, men jeg har utrolig lyst til å bli med i en etterhvert. 



I morgen har jeg en prøve i fysikk. HJELP! Gruer meg utrolig mye siden jeg vet at jeg fortsatt har en tendens til å blande sammen formler. Og det pluss for lite søvn hele uken gjennom er en utrolig dårlig kombinasjon. Får bare satse på at det går opp noen lys for meg når jeg sitter der med prøvearket foran meg. Ha en fin dag! Jeg går snart og legger meg. Klokken er 23.15 her så.




Alle lærerne her nede i USA virkelig elsker denne varianten for pugging før de mange prøvene de setter opp. I de kursene jeg tar krever faktisk læreren at vi alltid har 3x5 ruled note cards tilgjengelig. Jeg brukte dem først i ettermiddag for å øve til en kjemiprøve. 






Min ettermiddag i bilder, dere. Så glad og fornøyd med note cardene mine, og så gikk det nedover. Det ble for mange tall og rare latinske ord.

Akkurat nå har vi to brasilianske gutter boende hos oss. Det er ikke permanent, men siden skolepapirene deres ikke er i orden enda kan de ikke sendes til familiene sine. Det hadde blitt ganske pinlig hvis de måtte dra fra vertsfamilien fordi skolen ikke slapp dem inn. Siden Michael er koordinatoren deres her nede bor de hos oss midlertidig til alt er i orden. Jeg vet ikke helt om de har skjønt at det er midlertidig men. Jeg er faktisk veldig glad for at de drar om kun et par dager. De snakker så utrolig dårlig engelsk at jeg blir helt frustrert. Han ene har virkelig kun sagt tre ord; "yes, no, a little." Jeg ser ikke hvordan de skal klare seg på skolen siden de også forstår like lite som de snakker. Ved middagsbordet prøvde vi å lære dem nyttige ord og utrykk i tillegg til hvordan man uttaler enkelte ord. For eksempel cheap (som i billig) uttaler de fortsatt chip. Vertsfaren min er ganske morsom og så en mulighet til å erte dem litt, så han spurte dem hva man kaller et sengelaken på engelsk. Det måtte en kortstokk med en serviett som laken til før de skjønte hva han faktisk mente. "Aah, shit !"

Ja, de er vel borte om et par dager. Nå er klokken 00:18 her og jeg sitter fortsatt med lekser. Har bare historie og prøvepugging igjen nå, heldigvis.







Marie, som dere kan lese om i diverse innlegg i det siste, er min beste venn her nede nå. Jeg har vært utrolig glad for at hun har vært her nede sammen med meg disse første ukene fordi hun er en jevnt over utrolig søt og snill jente. Derfor er det supertrist at også hun har valgt å følge i Camillas fotspor og forlate Arizona. Det føles som om jeg er den eneste som blir igjen mens alle andre drar. Når hun reiser blir det bare meg og de brasilianske guttene. (Pluss to andre jenter, men de er så usosiale og interne at jeg ikke gidder å prøve å blande meg inn engang.) Jeg var jo på Tempe Marketplace med henne for noen dager siden og, dette visste jeg ikke før i kveld, men vertsmoren min var redd for å la meg dra med henne fordi hun var redd for at hun skulle overtale meg til å dra også. Det kommer ikke til å skje siden jeg trives så godt med familien, og skolen blir bedre og bedre. Men når jeg ser hvor fint og enkelt det ser ut for Camilla for eksempel på det nye stedet, er det fristende å bare gi opp. Det har tross alt vært en tøff start på skoleåret den siste halvannen uken. Men jeg hater å gi opp så det kommer ikke til å skje. Jeg skal bli her og jeg skal søren meg klare meg utrolig bra. Punktum.

Lykke til på skolen i morgen/ i dag til alle dere som er igjen hjemme i Norge. Skulle på en måte ønske at jeg var der sammen med dere, men på den andre siden ikke i det hele tatt. Jeg har det utrolig fint.

GRATULERER MED DAGEN CLAUDIA !!!




Vet ikke om dere har fått det med dere der hjemme, men i går var det en sandstorm her i Arizona som utviklet seg til en haboob som er en kraftigere sandstorm (kule bilder på google). Jeg var på vei til fotballtrening da himmelen over oss plutselig ble helt grå og brun og vinden økte kraftig veldig raskt. Jeg hadde kanskje trodd at det skulle fly sand rundt omkring overalt også, men jeg så ikke et eneste sandkorn. Det var bare et lag med sand en kilometer over hodene våre. Treningen ble avlyst, åpenbart.

Så istedetfor å trene satt jeg meg ned med lesker. Åpenbart nok en gang. Dere vil ikke tro den mengden lekser vi får her fra dag til dag. Hver eneste gang jeg leverer inn mitt forrige matteark på fire sider, kommer det et nytt det. Det tar aldri slutt! I dag hadde jeg tre prøver; matte, engelsk og historie. Derfor hadde jeg en del å lese til i går. Satt faktisk oppe helt til klokken 00:00 med lekser, og så var det opp igjen seks timer senere for å gjøre seg klar til å gå på skolen. Jeg er ganske tung i hodet i dag og gleder meg til å få sover ordentlig ut.

Etter en tøff uke trengte jeg å koble av helt. Derfor dro jeg og Marie, den danske utvekslingseleven, til Tempe Marketplace igjen for å bruke opp altfor mye penger. Neida, jeg brukte ikke altfor mye. Jeg har nesten ingen sko så jeg var nødt til å kjøpe noen. Og klesskapet mitt er fortsatt ganske tomt, selvom jeg prøver etter beste evne å fylle det opp. Jeg gjør ikke en så altfor dårlig jobb.

Nå har jeg nettopp sett på filmen Soul Surfer i stuen med familien. Utrolig fin film og en utrolig fin familie jeg har havnet i. De syntes rommet mitt var for guttete så de kjøpte inn nytt sengetøy i går uten at jeg visste det engang. Det er fortsatt ganske kjedelig. litt kaldt og litt ikke min stil, men det var koslig gjort og det er jo deres hus tross alt.   
Plain, men det funker.


Nå skal jeg sove og jeg gleder meg ufattelig mye. Søvn er kraftig ettterlengtet allerede, kun to uker ut i skoleåret.
Ha en fin dag!






Selve skoledelen av oppholdet er bare mye vanskeligere enn forventet.  Det de har lært før og som repeteres nå  henger ikke sammen med det norske pensumet i det hele tatt derfor blir det ekstra tøft siden jeg må lære meg alt helt alene. Pluss at det begynner å bli litt ensomt her når de eneste to vennene dine er vertssøsteren og en dansk utvekslingsstudent som går på en annen skole. Begge er fantastiske, men jeg har ingen å finne på noe med hvis de er opptatt. Men igjen så dreier nesten alt seg om skole akkurat nå så jeg har liten tid til å finne på noe å gjøre. Har ikke tid til noe annet, derfor er det ikke så mye å meddele for tiden heller. Nå skal jeg gjøre mer lekser (for å understreke ekstra godt poenget mitt om at lekser og skole tar opp hele livet mitt nå).




Jeg har bare lyst til å gråte i dag. Nå er jeg inne i min fjerde time med effektivt leksearbeid, og jeg er fortsatt ikke mer enn halvveis ferdig med alle leksene. Ikke halvveis engang. Det er så altfor mye og så altfor vanskelig. Språket er rart, oppgavene helt annerledes enn de vi gjennomgår på skolen og mange av lærerne gir meg ikke den hjelpen jeg trenger. Mattelæreren min er spesielt håpløs. Hennes tanker om hva god undervisning er gagner som sagt ikke meg. Jeg lærer ingenting når hun bare står foran oss og skriver ned masse for så å forvente at vi skal kunne det. Du må forklare meg det, bruke ord, være verbal! Hun virker direkte uinteressert i å lære oss noe. De små prøvene vi får i begynnelsen av hver time stryker jeg med glans på siden det er ting jeg aldri har lært og ifølge det norske mattesystemet ikke trenger å lære. De andre lærte det ifjor, men når jeg prøver å fortelle læreren om forskjellen i pensum i håp om at hun kanskje sier at jeg kan gjøre mitt beste på prøvene men at de ikke kommer til å telle bare ser hun brydd ut og venter på at jeg skal gå igjen. Derfor kommer karakterene mine til å bli kjempedårlige og jeg kommer til å få advarsel om å bli sendt hjem, bare fordi hun ikke er villig til å gjøre jobben sin som lærer og lære meg noe.

Jeg prøvde å snakke med rådgiver etter skolen i dag om problemene også, men hun forstod absolutt ingenting. Hun lurte på om jeg ville bytte til en lettere matteklasse. NEI, fordi når vi alle begynner å lære noe nytt skal det gå bra. Det er det å måtte lære av seg selv det de andre har fått undervist før som er vanskelig. Spesielt med en så uinteressert lærer. Jeg er villig til å lære, men hun gidder virkelig ikke å lære meg noen ting.

Dessuten begynner det å bli veldig vanskelig å kjenne nærmest ingen på skolen. Jeg savner å vite hvem som er vennene mine og hvem jeg alltid kan gå til og snakke med. Det er utrolig tøft å starte helt fra bunnen av igjen. Til nå har jeg bare hengt meg på vertssøsteren min og hennes vennegjeng, men jeg kan jo ikke gjøre det for alltid. Ikke at hun bryr seg noe nå, men hun kommer sikkert til å bli møkk lei av meg til slutt. Dessuten vil jeg finne noen egne venner, men amerikanere er virkelig ikke så åpne og sosiale som de skal ha det til. Når de har funnet seg en klikk skal det mye til før de lar en utenforstående komme til. De eneste som er virkelig hyggelige er de i korklassen min, men siden det er første time kan jeg ikke avtale lunsj med noen da for eksempel. Også er det det at vi ikke har noe tid til å snakke sammen etter hver time. Alle bare løper av gårde til neste sted. Ikke har jeg tid til å snakke med noen etter skolen heller fordi jeg vet at leksene vil ta lang tid.

Nå har jeg omtrent fire timer med lekser igjen som jeg må starte på; 4 sider med matteoppgaver, 2 sider fysikkoppgaver og 20 kjemi spørsmål.  




Siden jeg var alene hjemme på søndag og gjorde lekser mens de andre gikk i kirken fikk jeg litt tid til å slappe av og knipse litt bilder av der jeg bor. Dere har jo ikke fått se noe annet enn det dårlige, brune bildet fra Google Maps. Det er faktisk overraskende grønne plener her, men det er fordi de oversvømmer dem med vann en gang i måneden. Og jeg mener virkelig oversvømmer; plenene blir gjort om til små dammer.  Første gang jeg så det spurte jeg vertsmor om det hadde vært kraftig regnvær eller noe i det siste.



Familien har to skilpadder rett utenfor inngangsdøren. De er bare 4 år gamle, men allerede kjempesvære så de vet ikke helt hva de skal gjøre med dem. Jeg tror de skal prøve å gi dem bort før de blir enda større. Litt kjipt, for jeg liker å sitte ute og stirre på skildpaddene. Mest fordi det gir meg en unnskyldning til å oppholde meg utendørs når alle andre vil være inne. "I'm just going out to feed the turtles," på en måte.

Den nye mattelæreren min er helt håpløs, så foreløpig ser det ut til at det blir nok en tur til rådgiveren for å få byttet om. Hun er den sure typen som aldri smiler og som aldri forklarer noe. Hennes idé for god undervisning er å skrive ned alt på tavla uten å snakke for så å la elevene kopiere det og gjøre oppgaver på egenhånd. Mange oppgaver. Jeg har brukt hele denne kvelden på mattelekser.

Eller det vil si ikke hele kvelden. Jeg var på fotballtrening med det første fortballaget igjen. Etter mye om og men bestemte jeg meg for at det var best å trene med dem selvom jeg ikke får spille. Siden det er folk fra skolen min, de var mye bedre enn det andre laget og treneren var faktisk hyggelig var valget ganske enkelt til slutt. Så det blir et treningsfylt, men kampfritt år for meg. Foreløpig hvertfall.   







Så, hehe. En utvekslingselev fra i fjor som ble veldig god venn med vertssøsteren min var på besøk i dag med hele familien sin. Da hun var her hadde de visst gjort mye "tipiing" så de bestemte seg for å vise oss hva det var. Vel, som dere kan se går det ut på å kaste dopapir i trærne til folk. Det var så morsomt, spesielt da vi ble oppdaget! Offeret er bestevennen til Cassidy så de yngre søstrene hennes kom løpende ut med håndklær på hodet og ropte; "Cool, no one has ever tipiied our house before. Can we help?!"  Greit det, det er dere som må rydde det opp igjen så. Men det var veldig gøy.

 




Man ser mye rart i dette landet, men jeg kan fortsatt ikke tro at dette er ekte overvåkningsbilder. Utrolig.

 




Store deler av dagen i dag har desverre gått med til å prøve å få gjort unna alle leksene mine, men forsøket var ganske så mislykket. Jeg har fått så utrolig mange forskjellige lekser til mandag og nesten alt er repetisjon av ting de har gjort før, men ikke jeg, så derfor tar det ekstra lang tid. Jeg må lære meg selv det de kan fra før av og det er ikke veldig lett. Utrolig kjipt å bruke halve lørdagen på lekser og så alikevel måtte droppe kirken i morgen for å sitte hjemme alene og gjøre resten. Kirken er ganske koslig så jeg skulle gjerne ha gått, men jeg har fortsatt kjemi, matte og historie lekser igjen.

Jeg tok en pause midt på dagen i dag for å dra på lunsj med Cassidy, Makayla og Camilla. De visste om en utrolig god mexicansk café/restaurant som vertsmor kjørte oss til. (Cassidy kan nemlig ikke kjøre med mer enn to andre personer i bilen før om 6 måneder). De hadde rett i at den var utrolig koslig og at maten var veldig god. Kanskje litt vel store porsjoner, men det er det overalt her. Alt du får servert er ufattelig mye mer enn du faktisk orker å spise. Bare se på den ekstremt svære burritoen som Cassidy (øverst i høyre hjørne) fikk servert.





På ettermiddagen satt vi halvannen time på flyplassen og ventet på at en tidligere utvekslingselev fra Tyskland skulle ankomme. Hun og Cassidy ble veldig gode venner mens hun var her, så nå er hun kommet tilbake på besøk med familien sin. Vi hadde sittet og ventet utrolig lenge og sett at ankomsthallen tømte seg sakte men sikkert, så vi var klare til å gå om kun fem minutter da de endelig dukket opp. De skal bo i Phoenix som er 1 time unna med bil. Derfor må de kjøre et stykke for å komme hit, men tror de skal komme på middag i morgen. Egentlig satt vi og ventet i halvannen time for å følge dem til shuttle-bussen til leiebilen, men Cassidy var så glad for å se henne igjen så det var vel verdt det.


  




Lokal tid 23:20
Etter nok en lang og veldig trøttende skoledag, selvom jeg klarte å holde meg våken gjennom hele historietimen utrolig nok, dro vi ut på en nokså ufrivillig roadtrip. Jeg og Cassidy skulle bare til et kjøpesenter som man vanligvis hvis man kan veien kun bruker 15 minutter på å kjøre til. Hun kunne ikke veien. Da vi fortsatt var på hovedveien etter tretti minutter, skjønte vi at noe var galt og at vi måtte ha passert en avkjøring. Derfor måtte vi kjøre hele veien tilbake, parkere på en tilfeldig parkeringsplass og ringe moren hennes for å få veibeskrivelsen på nytt. Det viste seg at det var navnet på en avkjøring som hun hadde glemt å nevne, og siden det var det skiltet vi lette etter ble alt feil. Når vi dro ut så veiene slik ut:

Men da vi kom frem var det allerde begynt å bli mørkt.


Jeg aner ikke hvorfor de hadde dekorert palmene med lys på akkurat denne veien. Det er ikke normalt at trærne har belysning på seg. Palmer derimot er nokså vanlig.

På skolen i dag fikk jeg byttet til en lettere matteklasse, heldigvis! Den jeg var i før hadde jeg ikke sjans til å bestå i år. Jeg har ikke engang lært det grunnleggende man trenger for å ta det kurset så da kan det være det samme om en nettside mener det er det kurset som best ligner det norske pensumet. Tro meg, det er det ikke. Dette var altfor vanskelig, men det er kanskje ikke så rart ettersom det var et college mattekurs...

Dette er det de forventet at jeg allerede hadde lært

Jeg fant folk å spise lunsj med i dag også, og det blir lettere for hver dag som går. Enkelte av lærerne vet fortsatt ikke at jeg er en utvekslingselev og det syns jeg er ganske dårlig. Er det ikke slik de burde ha blitt informert om? I engelsk skrivetimen i dag for eksempel fikk vi i oppgave å skrive en artikkel. Greit nok, det kan jeg gjøre. Men vi måtta ha med MLA documentation. Hva er det for noe? Aldri hørt om... Så jeg gikk til læreren for å høre om hun kunne forklare det, og hun begynte på en veldig lav og komplisert halvhjertet forklaring som jeg ikke kom på noe annet svar til en "huh?".  Hun spurte om jeg ikke hadde lært dette i Engelsk 1. Vel takk for at du tror jeg er amerikansk, men jeg er en norsk utvekslings elev. "Oh, well that is significant information". Nei, du tuller.

Hvis det er noen som har spørsmål eller noe, så er det bare å spørre i vei. Jeg klarer ikke helt å finne ut hva dere lurer på siden for meg virker alt her nede normalt nå og jeg tenker ikke så mye over ting.




Først av alt vil jeg bare si at Stephanie, du er best! 
Du aner ikke hvor glad jeg ble da pakken stod på skrivebordet mitt etter en slitsom skoledag.

Så over til hvordan andre skoledag var. Jeg merker allerede hvor god tid jeg har hatt i det siste og hvor lite tid jeg kommer til å få fremover. Lekser fikk jeg allerede første dagen og de fortsetter bare å hope seg opp. Andre skoledag gikk litt bedre enn den første, så hvis de fortsetter i denne retningen blir ting sikkert supert etter hvert.

Det som er "problemet" er at det er en så stor skole at du ikke skiller deg ut på noen som helst måte, du bare forsvinner  på en måte i mengden. Jeg er sikker på at ikke engang alle lærerne mine vet at jeg er en utvekslingselev fra Norge, og de vil antakeligvis ikke finne det ut heller med mindre jeg forteller dem det. Jeg har snakket med andre utvekslingselever i området som går på andre skoler, og alle føler det på akkurat samme måte. Kanskje det hadde vært lettere å bli kjent med noen hadde skolen bare vært litt mindre? Men for all del, utfordring akseptert. Dette skal jeg klare selvom det kanskje ikke vil være så kjempelett de to første ukene siden jeg ikke kjenner noen enda.

Men det høres ut som det skal skje mye gøy i løpet av året! Det er konserter her og turer dit og dit. Vet for eksempel at koret planlegger en stor tur (til Disneyland har jeg hørt så vi får vente å se) og i fysikk klassen skal vi til en fornøyelsespark. Pluss at  første konsert kun er om halvannen måned og om noen få uker arrangeres det frokost for de utvekslingselevene som går på skolen. Så jeg får nok av ting og gjøre. Heldigvis. Trenger slike ting for å møte nye mennesker. Jeg dro faktisk på trening med et nytt fotballag i dag (for første og siste gang) i håp om at det kanskje var noen fra skolen som gikk der så jeg kunne bli kjent med enda flere mennesker.  Det nytter ikke å snakke med noen på skolen fordi alle har så dårlig tid mellom klassene, men utenfor derimot er det mye lettere.  

Nå er jeg desverre nødt til å begynne på den kjedelige leseleksen min i historie. Jeg må lese 12 sider som jeg absolutt ikke klarer å finne en sammenheng i fordi læreren kanskje har en overraskelsesprøve i morgen. Jeg klarte forresten å faktisk sovne i historie timen i dag, men det er ikke så rart i og med at det er siste time og jeg er utrolig sliten etter å ha konsentrert meg om språket hele skoledagen. Pluss at bare å se på boken gjør meg trist og søvnig.
 
Kanskje ikke så rart når jeg nevner at boken inneholder 1500 sider?






Lokal tid 20:30
Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne engang, men første skoledag har i hvertfall vært en god opplevelse, selvom det var skremmende også. Det er utrolig skummelt å dra på skolen og vite at av de 4000 elevene som går der, kjenner du kun én person. Og jeg har ikke engang lunsj samtidig som henne. Siden de har fått inn freshmens i år er lunsjene delt i to, A og B. Dumme freshmens, de ødelegger alt (sier de som har gått på skolen lenger enn meg hvertfall). Det vil si at jeg vet og tenker hele skoledagen at jeg blir nødt til å gå til lunsj med 2000 andre elever som alle kjenner noen, alene. Jeg hadde heldigvis ingen tid mellom timene til å tenke over det siden jeg måtte løpe mellom klasserommene som alle er i helt forskjellige bygninger på 6 minutter. 
Jeg har tegnet opp ruten jeg burde gå men tro meg, det var ikke lett å finne de korteste veiene.

Okei, så første time har jeg kor. Det vil si at jeg starter hver eneste dag med sang. Jeg er så glad! Bedre første time kan jeg ikke få. Det er et rent jentekort med 31 stemmer klare til å synge hver eneste morgen fremover. Jeg tror det er her jeg kommer til å bli kjent med flest folk siden de virket generelt mer imøtekommende. Kor er nok den timen jeg er mest gira over å ha fått på timeplanen. Det ble desverre ikke noe sang i dag siden timene her kun varer i korte 55 minutter og læreren hadde mye papirer og informasjon å dele ut. Men han virker som en veldig god lærer pluss at han er ganske morsom (har jeg hørt).

Og så startet jeg på realfagsrekken min med andre time fysikk. Etter en ti minutters prat om at de to tingene som irriterer læreren er tyggis og synlig undertøy, gikk vi rett løs på kinematics, eller kinematikk som det tydeligvis heter på norsk. Jeg aner ikke hva det er så det er bra vi skal jobbe med det hele neste uke. Fysikk læreren min er kanskje den kuleste av dem alle. Latteren hans er den rareste jeg har hørt på lenge. Flere mørke, brummende hyl på en måte.      

Jeg hater matteklassen min allerede, og det er utrolig kjipt. Grunnen er sjokkerende nok ikke læreren, for han har jeg hørt at er den aller beste av dem, men elevene. Hvis de skal fortsette og bråke og snakke så mye som de gjorde i dag kommer jeg til å be om å få bytte klasse. Jeg klarer ikke å gjøre avansert matte som jeg aldri har sett før i et rom der alle konstant prøver å snakke høyere enn hverandre. Pluss at han ene gutten i klassen har et oppmerksomhetsbehov utenom det vanlige. Får håpe det bare var noe "første skoledag prat" eller at læreren slår strengere ned på det i fremtiden.

Lunsjen spiste jeg alene på do... Neida, barre tulla! Jeg traff heldigvis en fra fotballaget som satt med noen venner så jeg spurte om jeg kunne slå meg ned, så det gikk veldig greit.

Engelsk læreren er kjempe kjedelig, men tror hun er skikkelig morsom. For eksempel var det en elev som ga en tyggis til en annen og da spurte hun; "Ga han deg den fordi du spurte, eller fordi han hadde dårlig ånde?". Ingen lo. Det var smertefullt stille, så jeg syntes skikkelig synd på henne. Men hun sa det ikke på en morsom måte, mer... vel kjedelig. Men jeg rakk å få med meg en rekke hjemmelekser før jeg løp videre til neste time.


I kjemi timen begynte læreren å snakke om periodesystemet. Kjemi timen min er ikke et AP course, men et college prep course fordi rådgiveren min ikke ville plassere meg noe annet sted siden jeg ikke har tatt kjemi timer før. Men virkelig, hvis det er dette vi skal lære i år blir jeg nødt til å bytte den timen også. Jeg prøvde å spørre læreren etter timen om han hadde en slags kjapp oversikt over de temaene vi skal innom, men han virket nesten brydd og svarte noe om en hjemmeside han hadde laget og at han kan vise meg det i morgen. Okeeeei.

Historie var det vanskeligste faget, men det var kanskje fordi læreren ikke hadde noe mer å si så han ba oss bare om å begynne å lese i historie bøkene. Det var mye engelsk på en gang og mange ord jeg ikke har hørt før. Jeg ble plutselig skikkelig trøtt og holdte nesten på og sovne. Overdose av engelsk tenker jeg, så hjernen skrudde seg bare helt av. 

Jeg ventet med å sove til jeg kom hjem. Nå har jeg sittet med mattelekser i tre timer siden de bruker helt andre begreper om det de regner ut enn jeg er vant til så alt tar tre ganger så langt tid. Får håpe det er over om en måned eller to. Men jeg har hatt en kjempefin første skoledag alt i alt selvom det kanskje virker som mye var galt. Vel, alt annet var helt perfekt og skikkelig kult. Jeg er en elev på en amerikansk high school. Offisielt.

Haha, vi fant nettopp ut at jeg har samme lunsj som Cassidy allikevel. Det var bare jeg som så på feil time i timeplanen. det vil si at jeg ikke hadde trengt å bekymre meg for lunsjen. Vel vel.




Jeg og Cassidy satt inne og ventet halve dagen på at de andre skulle bli ferdige med å spise og diverse så vi kunne komme oss avgårde til en innendørs skøytebane. Da alle endelig var ferdige ringte en ned for å høre når de stengte; "Well, actually we are closing in five minutes. Sorry". OK. Ny plan. Vi endte opp med å dra som en stor gruppe amerikanske tenåringer og utvekslingselever på kino et lite stykke unna. Da vi kom dit var det ikke et menneske å se noen steder og det var likedann innendørs. Da vi hadde jøpt kinobilettene våre til filmen Captain America for $7 (tilsvarer 40 norske kroner!!!) gikk vi inn i en helt tom kinosal som aldri ble fylt opp. Vi var faktisk de eneste i salen tirsdag ettermiddag dagen før skolestart. Det var jo kjempe rart... Vi hadde det veldig gøy vi i løpet av filmen siden vi kunne snakke når vi ville. 


Makayla og Cassidy

Nå er det bare tolv timer til jeg begynner på skolen. Klærne er valgt ut og henger på en kleshenger bak de fantastiske skapdørene mine som jeg tror jeg har lagt ut et bilde av her et sted. Sekken står pakket og klar og jeg er super gira! Gleder meg utrolig mye til å begynne på en amerikansk high school.




Lokal tid 10:25
Jeg har jo allerede rukket å se en del merkelige ting her i Mesa i løpet av den første uken min. Det er ting som man ikke har hjemme i Norge eller som blir sett på som merkelig.

1. Jeg har funnet tidenes verste sommerjobb her nede. Uansett hva din sommerjobb er, denne slår alt! I veikryss der det finnes butikker på begge sider går det ofte personer som holder skilt frem og tilbake på fortauet og holdet opp skiltet for biler. Disse er såkalte Sign Spinners og som en av internettsidene som leter etter folk til en slik jobb sier; "In this economy, every extra dollar counts."

Google

2. Dette skjedde da jeg var i kirken på søndag. Jeg visste at en av de norske utvekslingseleve satt bak meg et sted så jeg snudde meg og begynte å scanne rommet for å se om jeg kunne finne henne. Jeg møtte tilfeldigvis blikket til en dame som satt nesten rett bak meg og bare smilte før jeg snudde meg fort bort. Alltid like pinlig når du tilfeldigvis møter blikket til noen uten å merke det først. Uansett, vi hadde en liten pause mellom timene så vi sto ute på gangen og snakket. Da kommer den samme damen bort til meg, ser meg dypt inn i øynene og sier; "You have a special SPARKLE". Jeg ble helt satt ut av den tykke svarte eyelineren under øyet som bare var trukket halvveis og klarte bare å svare "Eeeh, okay, well thank you". Det var skikkelig merkelig, spesielt med tanke på at vi nettopp hadde vært i en gudstjeneste og vi fortsatt befant oss i kirken. Det var som om hun ventet på at jeg skulle si jeg var en person med en religiøs betydning eller noe.  

3. Før vi kunne komme oss til tempe Marketplace i går var vertsmor nødt til å stoppe i en bank. Jeg tenkte den kanskje befant seg på kjøpesenteret som de ofte gjør i Norge, men selvfølgelig gjorde den ikke det. Vi kjørte bare inn på noe som lignet en Drive Thru resaurant, men det var visst heller en Drive Thru Bank. Vi sto parkert langt fra selve bankhuset men hun plasserte bare alt av sjekker hun skulle løse inn i en kapsel før hun slapp den ut av vinduet. Hva? Så satt vi bare der og ventet i et par minutter før den dukket opp igjen og vi kunne kjøre videre. De hadde visst et underjordisk rørsystem som gjorde at de kunne ble ekspidert uten å måtte forlate bilen.

Google


4. Det foreløpig siste rare jeg har opplevd er mer spesielt enn rart. Det er utsikten fra soverommet mitt.

Er ikke hver dag du våkner, trekker gardinene til side og ser hester beite rett utenfor soveromsvinduet.

Tro meg, det kommer sikkert flere rare ting etterhvert.




Lokal tid 23:20
Så i kveld har jeg vært på et av stedene som tydeligvis er et veldig populært sted for tenåringer å henge, nemlig Tempe Marketplace. Det er bare et stort utendørs kjøpesenter med restauranter, butikker og spillehaller. Jeg var tvungt til å være der siden det var et Educatius møte med alle utvekslingselevene i området. Jeg så mange av dem jeg var på Soft Landing Camp i New York med, men jeg holdt meg bare til Marie og Cassidy. Marie er en dansk utvekslingselev som bor rett ned i gata og som er så hyggelig! Det er skikkelig kjipt at vi skal gå på forskjellige skoler, men nå kjenner jeg i hvertfall en person i området der jeg bor. 

Vi fikk først servert Mexicansk mat for å få opp humøret før kontaktpersonene våre her nede begynte å prate. Og jeg skjønner hvorfor for det de snakket om har jeg hørt sikkert fire ganger før. jeg tror kanskje jeg har fått dobbelt opp med informasjon gjennom både Explorius og Educatius. Uansett så var det de normale reglene pluss spørsmål du burde stille vertsfamilien. Takk, men jeg har allerede stilt alle mine spørsmål for fem dager siden. 

De prøvde å dele oss inn i tilfeldige grupper etter middagen siden vi skulle ut på "skattejakt" i spillhallen. De lyktes nesten, men enkelte holdt fortsatt sammen utifra hvilket land de var fra. Jeg gadd ikke å prøve å følge etter de norske så jeg gikk til den gruppen jeg hadde fått. Etter å ha sett igjennom "skattejakt listen" som var et sjusiders langt spørreskjema om stedet der vi var la vi en god strategi og begynte å lete etter svar. Vi fant nesten alle og vant konkurransen. Yes, kanskje vi får gratis spillmynter?
    
Woho, vi fikk en kopp.

Uansett så fikk vi et kort med spillemynter lastet ned på til slutt som vi kunne bruke fritt. Vi tok mange bilder i en fotoboks, men alle bildene ble på mirakuløst vis helt ubrukelige fordi alle tilfeldigvis lagde grimaser på hvert eneste ett. Uansett, jeg prøvde et spill der du må trykke på en knapp og få lyset til å stoppe i bonus ruten for å vinne 400 kuponger.

Lett som en plett, så maskinen startet å spytte ut disse remsene med kuponger som jeg gikk til butikken og fikk byttet inn med en gang.

Denne karen blir med meg hjem.




Huset var stappfullt av mennesker i går og familierommet var fullt av klappoppstoler som var stilt opp på rader bak hverandre for å få plass til flest mulig. Allikevel måtte folk stå langs veggene siden det var ganske mange som møtte opp til det de kalte en "fireside" tror jeg. De hadde invitert en gjestetaler hjem til seg som sto i dress foran alle stolene og snakket mens han innimellom viste bilder. Han delte tydeligvis sin skriftelse med alle som var i rommet og den var ganske gripende en stund. Det hadde vært en innbruddstyv som hadde kommet seg inn i huset og begynt å lete etter penger. Da han ikke hadde funnet noe gikk han inn på kjøkkenet, fant den største kniven han kunne, tok av seg skoene og listet seg inn på soverommet der mannen som snakket og kona lå og sov. Tyven hadde knivstukket han i magen så han våknet og da fikk han sparket tyven inn i veggen. Så ble det en kamp om kniven mens kona løp og ringte 911. De holdt på å slåss i tre og et halvt minutt. Tyven fikk en brukket kjeve og han fikk to stikksår til, men denne gangen i ryggen. Han hørte sirener og så besvimte han av blodtapet. Nestegang han våknet var i helikopteret, og så på sykehuset der han lå med liten sjanse for å overleve. Faren hadde vært sikker på at en bønn ville hjelpe, så han hadde bedt for sønnen og det er her jeg datt ut og tenkte; haha, javel ja. Den natten hadde mannen som var blitt angrepet slitt med å sove fordi han hele tiden følte at gjerningsmannen angrep han med en gang han lukket øynene, så han ba en bønn til gud om å få sove. Og da dere, da kom det fem menn kledd i rustninger som sto rundt sengen hans den natten og våket over han. TADA! Jeg beklager, men det har jeg virkelig ingen tro på. Du så sikkert syner på grunn av blodtapet, eller du hadde allerede sovnet og drømte tenker jeg.
Etterpå var det veldig gøy da fordi alle ble sluppet løs i huset og rommet mitt ble fyllt av folk på rundt min alder.  

 




Det er fortsatt søndag her noe som vil si at kirke-dagen fortsetter. Jeg har nettopp kommet hjem fra kirken etter å ha tilbrakt ufattelige tre timer der med å høre på historier fra Bibelen og fra folks hverdag. Det var selvfølgelig ingen tvang å være med, men jeg hadde lyst til å gå hvertfall én gang for å vise at jeg vil lære om religionen til familien og kulturen rundt. De har en helt annen kirkekultur her. Familien min tilhører The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints så det var mye som var annerledes. For det første så kirken ut som en skole. Lokalet der gudstjenesten ble holdt så ut som en forelesningssal med kirkebenker og rommene vi gikk til etterpå for "bibel-study" lignet klasserom med stoler, en tavle og en lærer som sto foran og snakket. Selve gudstjenesten varte en time, men det var ingen prest der i prestekjole og en bibel i hånda som holdt en preken, det var menn i dress som byttet på å si noen få ord før folk fra salen gikk opp og ga sin skriftelse eller noe. En dame med ildrødt hår snakket i et kvarter om hvor heldig hun er for å ha møtt mannen sin. De hadde også en dåp og en konfirmasjon denne søndagen, men det eneste de gjorde da var å stå i en ring rundt babyen eller den voksne(!!!) konfirmanten, holde hverandre på skuldrene og si noen ord.

Etter det gikk vi til de forskjellige klasserommene delt inn etter alder. Bibelstudietimen var, vel akkurat som en vanlig skoletime. De andre som var der fulgte ikke med, læreren prøvde å skjule hvor frustrert hun var og prøvde å vise at hun visste hvem som snakket ved å plutselig gi dem i oppgave å lese opp et vers. Jeg prøvde å følge med en liten stund, men det var så kjedelig og ingen tok det seriøst. Det var en helt annen stemning da mange av jentene samlet seg i et større klasserom der en av mødrene underviste i "A change of heart" utifra et bibelsk ståsted. Mens stort sett alle andre fulgte med da, spilte jeg spill på mobilen og bare var stille. De snakket så fort og mumlet så jeg ikke fikk med meg noe av det de sa allikevel. Nå om en drøy time kommer hele kirken hit på en eller annen samling siden vertsfaren min er kirkens "Bishop". Jeg aner ikke hva jeg kan vente meg, men jeg er nødt til å ha på meg kjole. Det blir sikkert gøy fordi jeg begynner å bli ganske godt kjent med mange av de som kommer. Jeg har fått meg kirkevenner, Stephanie!


Klasserommet vi lærte om Bibelen i.

Bildene er dårlige fordi jeg bare bruker mobilkameraet. Tør ikke dra opp det store speilreflekskameraet som en turist.  
 




Lokal tid 16:00
Etter å ha kjøpt inn basic skolesaker i dag for tilsammen bare 80 norske kroner dro vi på treningssenteret som familien bruker for å få rørt litt på oss. Det var et gigantisk treningsrom, men jeg kan ikke huske å ha sett en eneste tredemølle. Det var bare en haug med vekter og trappemaskiner. Vi dro dit fordi de hadde racquetball saler og det er det familien pleier å gjøre når de drar til treningsstudioet. Det eller spille basketball. Jeg var helt forferdelig dårlig så det ble ikke så mye trening for min del siden jeg for det meste bare sto stille og håpet at ballen ikke skulle komme til meg. Det ble ikke noe løping rundt på basketballbanen heller fordi vi bare øvde på frikast. Savner litt mer aktivitet når vi først drar et sted for å trene, men det var gøy og fikk noen flere timer nærmere skolestart til å fly unna.

Etter treningen var alle så sultne at vi bestemte oss for å kjøpe noe å spise. Da skjedde det noe veldig rart. Selv  om fast food restauranten var tvers over parkeringsplassen satte vi oss alle inn i bilen og kjørte bort istedet for å gå fordi det var for varmt. KOM IGJEN! Det er en 50 meters gåtur og det er kjølig igjen innendørs. En annen ting jeg har lagt merke til er at de kun henter posten sin dersom de skal ut og kjøre fordi da kjører de forbi postkassen og kan bare rulle ned vinduet på bilen og hente dagens regninger. Hvis de ikke kjører den dagen, vel da blir posten liggende. Merkelig.


Gåturen til fast food restauranten var omtrent så lang som fra der bildet er tatt og til bilene.




I går ettermiddag var det nok en gang ingenting å gjøre annet enn å se på tv, så da Mike foreslo noe jeg aldri hadde hørt om før, Laser Tag, kjørte vi bort til noe som så ut som et utendørs kjøpesenter og gikk inn i en av "butikkene". Men det var ikke klær og sminke som skjulte seg bak døren, Det var en stor spillehall og en dør inn til et stort mørkt venterom. Laser tag går visst ut på at alle får på seg en slik vest:
 

Så roper en av de ansattte reglene høyt før hver eneste runde uten å bry seg om om du har hørt dem før eller ikke bare i tilfelle det er noen nye ansikter blant de som skal spille. Det var det sjeldent. Vi ble delt inn i lag etter hvilken farge vi hadde på vesten før vi ble sluppet løs inn i et 1300 kvm stort, mørkt rom som kun hadde neonlys her og der til å gi litt lys. Det var fire ulike etasjer hvis du klatrer rundt i labyrinten de hadde satt opp, og mens du løp, unnskyld gikk (det var ikke lov til å løpe), måtte du prøve å treffe de andre med laseren din samtidig som du ikke ville bli truffet selv. Jeg synes det var skikkelig gøy helt til det kom tjue 10 åringer som feriet bursdagen sin der og som snek seg opp bak deg og traff deg mange ganger uten at du engang merket noe fordi de var så små. Men det var veldig gøy igjen da de gikk. Jeg ble faktisk ganske god på den sjuende og siste runden.


Som sagt så hadde de jo et spillrom der også, så jeg byttet inn en 5-dollarseddel i en haug med spillemynter og fulgte etter vertssøster rundt i spillrommet. Jeg fant til slutt et spill man kunne vinne mange billetter som man siden kunne hente en gave for. Til slutt endte jeg opp med 73 billetter og da kunne jeg få.... *trommevirvel*

TADA! Kun $5 og kan hentes i et spillsenter nær deg!

Men jeg hadde det veldig gøy for de 5 dollarene og kom meg fire timer nærmere skolestart. Forresten: 

GRATULERER MED DAGEN PAPPA!
Håper du får en kjempefin dag. Glad i deg!




Lokal tid 16:00
I dag tidlig måtte jeg møte opp på kontoret til rådgiveren min på skolen for å få ordnet med timeplan og diverse. Det var en del å fikse siden de fagene som jeg trodde at jeg var nødt til å ha og som best tilsvarte de norske fagene krevde at jeg hadde hatt faget før. Så når det da kom til fysikk og kjemi så måtte jeg ta et nivå lavere enn planlagt bare fordi den norske skolen begynner så altfor sent med disse fagene. Det betyr at jeg ikke har nok bakgrunnskunnskap til å ta de fagene som jeg egentlig i følge den norske skolen. Men vet du hva, har jeg ikke hatt fysikk før så har jeg ikke det. Da kan jeg ikke bare hoppe inn i en klasse der elevene og lærerplanen ligger ett år foran meg. Jeg tror jeg fikk satt sammen en ganske god timeplan til slutt, mye fordi rådgiveren var ekstremt snill og veldig hjelpsom. Det eneste er at jeg glemte å si at jeg gjerne ville ta "Drivers Ed" klasser her det ene semesteret så jeg har sendt mail nå for å prøve å fikse det siden et førerkort her er så latterlig billig; $250. Så får vi håpe at det går i orden. Det skal visst gå 10 utvekslingselever inkludert meg på Mountain View dette skoleåret.

Etter møtet med rådgiveren hadde jeg Choir Try Out. Fy søren det var skikkelig skummelt. Jeg elsker å synge, men hater at folk hører meg synge. Det er vel bare noe med det at stemmen er så personlig, og når jeg visste at jeg ble vurdert i tillegg... Stemmen skalv og jeg sang ikke sånn som jeg vet at jeg kan, men jeg klarte allikevel å kapre en plass i Advanced Women Choir, så det er vel bra. Tror jeg. Er  ikke helt sikker på rekkefølgen på de 15 ulike korene på skolen. Jeg er bare glad for at jeg får lov til å synge hver dag og at det er et skolefag.

Siden vertssfaren min er en koordinator (noe som vil si en slags kontaktperson for utvekslingselever som meg i området) har vi nå tre utvekslingselever i stuen som spiller Wii. Han ene hadde visst kommet i går kveld, og i dag tidlig hadde begge foreldrene dratt på jobb og siden de ikke har noen barn hadde han blitt igjen hjemme alene. Det er merkelig, jeg mener hvorfor ikke bare ta første dag fri eller noe sånt sånn at man kan finne seg til rette. Jaja, de har det fint her nå hvertfall etter at de ringte koordinatoren sin og lurte på om dette var normalt første dagen.

Nå skal jeg spise en superduper sunn lunsj: Macaroni and cheese

Edit: Det var ikke så godt. Veldig salt, smørete, klissete og gult.




Nå har jeg nettopp kommet hjem fra den første fotball treningen på klubb-/skolelaget som jeg antakeligvis skal spille for. Jeg skal i vhertfall trene med dem. Greia er at de som reiser med en F-1 visum (som meg) av en eller annen totalt meningsløs og latterlig grn ikke får lov til å spille kamper for skolelaget. Derfor må jeg nå antakeligvis betale masse penger hvis jeg vil spille for klubblaget, men det ordner seg. jeg bestemmer selv om jeg vil betale og være ordentlig med på laget med utstyr, treninger og kamper eller å bare være med på treninger uten å få noe igjen for det. Vel, vi får se. Det var uansett helt ekstremt varmt!!! Jeg kunne ikke skjønne hvorfor de måtte ha treningen så tidlig på dagen fra 17:00-18:30, men jeg skjønte det da det ble mørkt og banen ikke hadde noe lys. Eller mål for den saks skyld. De skal visst fikse noen til neste trening. Oppvarmingen og de lette tekniske øvelsene gikk kjempebra med tanke på varmen, det tekniske var litt rustent så jeg gjorde dumme småfeil hele tiden, men så begynte vi å spille. Da jeg halvveis ut i kampen begynte å kaldsvette gikk jeg bare rolig av og drakk 1 liter med vann. Ikke søren om jeg kunne ha fortsatt noe lenger uten å ta en pause, men jeg klarte meg altså helt fint etter et par pauser her og der. De på laget var utrolig greie så jeg har veldig lyst til å fortsette. Det var veldig vanskelig å spille og konsentrere seg om å snakke engelsk samtidig også så det ble en del "Høyre, eeeeeeeh, RIGHT!". Men jeg føler meg veldig bra nå etter en treningsøkt. Har lengtet etter det siden jeg dro hjemmefra.    
 Jeg har helt vann over hodet forresten. Det var ikke varmt.

Ellers så har jeg og vertssøster Cassidy været på shopping i dag for å kjøpe inn klær og litt forskjellige nødvendigheter til skolestart. Jeg føler at ingen av klærne jeg har med meg er passende på skolen uten at jeg slenger en cardigan over, og tro meg når jeg sier at det er det altfor varmt til å gjøre. Derfor var det bare å løpe rett inn på Forever21 på Fiesta Mall for å svi av 100 dollar på nødvendige klær. Jeg kjøpte til slutt en rød ryggsekk også. Først kjøpte jeg en svart en og så stod jeg i fem minutter og ble super stressa fordi det var så mange å velge mellom og jeg visste ikke hvilken farge jeg egentlig ville ha. Jeg endte opp med å bytte inn den svarte til en rød sekk som kostet 150 norske kroner.  Så får vi bare håpe at det passer med tanke på hva de som går på skolen bruker. Jeg aner ikke, får bare håpe på det beste.







 




Så jeg var nødt til å kjøpe meg en ny telefon her nede siden det hadde blitt svindyrt å bare bruke den norske telefonen min. Pluss at den begynner å bli veldig treg og batteriet er dårlig så jeg så det som en fin annledning og unnskyldning til å kjøpe en ny mobil. Siden det er så billig her nede slo jeg like gjerne til og kjøpte meg en mobil jeg kan bruke i lang tid fremover, og siden den har bokstavene æøå også så jeg kan fortsette å bruke den hjemme i Norge også. Og ta det med ro pappa, jeg brukte ikke opp alle pengene du ga meg. Jeg brukte nesten ingenting sammenlignet med hva jeg ville ha brukt hjemme selvom telefonen jeg endte opp med er en BlackBerry 8530.




  








Nå har jeg nettopp spist den til nå mest amerikanske frokosten som selvfølgelig var pakket full av sukker og derfor ikke direkte sunn, nemlig pannekaker. Det sunneste i retten var eplene, men til og med de var stekt i en panne med sukker og kanel. Men det var utrolig godt selvfølgelig! Til pannekakene spiser de visst sirup, smør eller karamelliserte epler. Eller alt sammen på en gang.





Kvelden i går tilbrakte jeg på et pool party som kirken til familien arrangerte med vertsfaren min i spissen. Jeg bestemte selv om jeg ville være med eller ikke  siden de aldri ville ha tvunget meg til å delta på noe med religiøs bakgrunn. Men selvfølgelig ville jeg være med. Jeg prøver å komme meg ut av huset så mye som mulig fordi jeg tilbringer hele dagen innendørs uansett så hver sjanse jeg har til å dra et sted eller gjøre noe tar jeg gjerne i mot. Det som var veldig kjedelig var at jeg har jo bare med meg bikini fordi jeg ikke eier en badedrakt. Jeg tok en topp jeg godt kunne bade i over bikinien, men da jeg kom dit hadde alle barna t-skjorter og badeshorts på seg når de badet i bassenget. En gikk til og med så langt som å ha på seg olabukse. Jeg hadde ikke lyst til å gå rundt i bikinitrusa mens alle andre var så tildekket så jeg satt bare på kanten av bassenget, fullt påkledd, med bena foran en av strålene i boblebadet.

 



Etter bare 1 time begynte det å regne og mens jeg tenkte "Åhhh, ikke regn her også" så løp de andre ut i regnet, jublet og hoppet rundt. "Hva? Dere vet at det regner? Man er ikke glad da?" Men tydeligvis var det kjempestas for dem å få litt regn, eller ganske mye regn siden det begynte å hølje ned, så de var veldig fornøyde og glade de andre på festen. Da lynet og torndenet kom trakk vi oss ganske fort tilbake alle sammen. De likte ikke det, heldigvis.  




Nå sitter jeg i skolens aula sammen med 500 freshmen som tilsvarer niendeklassinger hjemme. Woho, dette er gøy! Nei, egentlig ikke. Virkelig. Dette skal være en slags bli kjent dag eller noe, men jeg trenger da ikke å bli kjent med noen i de klassene så det er litt merkelig og jeg vet ikke helt hvorfor jeg er her. Pluss at jeg fikk de teiteste guidene som er veldig rare og nerdete. Han ene er super engasjert og roper; Go Toros! (som er skolens heiarop kinda) hvert femte minutt. Guidene er juniors så ja de er vel rundt 14-15 år. Jeg gikk fordi jeg trodde vi kanskje skulle få en omvisning på skolen så vi ikke gikk oss vill første dag, men det eneste vi har fått så langt er et kart og rabattkupong til skolens kantine. De sa noe mens vi hastet av gårde om at der er det og det, men jeg fikk det ikke med meg før de sa vi måtte kjappe oss i en annen retning. Men jeg er litt glad for at jeg dro fordi jeg virkelig fikk se skoleånden som alle snakker om når vi nå sitter samlet i auditoriumet. Når lærere kommer ut på scenen for å gi inspirerende taler begynner alle elevene å klappe, juble og rope heiaropet høyt! Det er helt annerledes hvor sammensveiset hele skolen føles og hvor engasjerte alle sammen er i å gjøre skolen til det beste stedet du noensinne vil tilbringe tid ved. Jeg gleder meg skikkelig til å starte på skolen på onsdag, utrolig nok.

 
GO TOROS!

Hvis du synes det ser ut som om lærerende danser, så ser du ikke feil. De vrikket på rompa der oppe i sikkert fem minutter. Haha!




Lokal tid: 11:30
 Selvom det var veldig rart til å begynne med i går gikk det bedre utover kvelden. Det er nok bare å gi det masse tid så blir ting som normalt. Eller på en amerikansk normal måte. Det blir bedre etterhvert som jeg kommer meg mer inn i det engelske språket også for da kan jeg fortsette samtalene de tar opp uten problemer. Nå finner jeg ikke alle de rette ordene så fra min side blir samtalen en smule amputert. jeg vet hva jeg vil svare dem på norsk, men så var det det å oversette det til engelsk da. I går tok jeg meg selv i å plutselig snakke norsk med vertssøster uten å tenkte over det engang.

Jeg er fortsatt døgnvill så selvom jeg var kjempetrøtt i går kveld våknet jeg klokken 6:00 i dag. Hmpf. Denne gangen fikk jeg heldigvis sove igjen. Jeg følte meg skikkelig ekkel etter flyturen så jeg bestemte meg for å ta meg en dusj. For det første så skjønte jeg ikke hvordan dusjen fungerte og måtte spørre vertsmor om hjelp. For det andre så har jeg ikke fått kjøpt inn noe selv enda så jeg måtte bare bruke det de hadde. Den første såpen sto det at skulle lukte jordbær, men det gjorde den ikke. Jeg synes den luktet plastelina. Så jeg prøvde den andre i stedet, men den luktet som aftershave. Så nå lukter jeg en blanding av plastelina og aftershave. Great! Frokosten var også noe annerledes. Eller veldig annerledes. De hadde mange slags kornblandinger så jeg ble først veldig glad og tenkte at det var jo nesten som hjemme. Men så begynte hun å si hva de forskjellige smakte som. Det var honning ditt og sukker datt. Da jeg valgte den jeg trodde ikke hadde så mye sukker og begynte å spise var flakene helt seige fordi de selvfølgelig også var dekket av sukker. Merkelig.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal i dag enda. Noe som er ekstremt rart er at det er ingen som beveger seg utendørs i Mesa nå fordi det er altfor varmt. Folk sitter bare inne hele dagen gjennom hele august og ser på tv, spiser, leser og spiller tv-spill. Jeg kommer til å bli kjempegod i Wii, og jeg kommer til å kunne fortelle dere hvordan alle amerikanske sesonger ender før de i det hele tatt har begynt i Norge. Mohaha! Neida. Eller jo egentlig. Uansett så bor jeg her. Det er vamt; 43 grader i dag.

 


  




Da er jeg fremme i Mesa, Arizona hos vertsfamilien min etter en forferdelig flytur på fem timer med en skrikerunge ved siden av meg, en mann som hostet og harket bak meg og ingen servering av mat eller drikke. Dessuten så flyvertinnene sure ut og dirkete brydd dersom noen spurte dem om noe. Men uansett, det var skikkelig nervepirrende de siste tjue minutttene og jeg begynte å skjelve på hendene og magen knøt seg sammen. Landskapet vi fløy over var tørt, brunt og helt flatt bortsett fra enkelte tilfeldig plasserte knauser her og der. Man så ikke noe grønt noen steder, og da jeg gikk oppover mot baggage claim var det bare brun sand med kaktuser på utsiden. Jeg gikk ned for å hente bagasjen min fordi jeg tenkte at man ikke kunne gå inn på flyplassen så vertsfamilien var vel nødt til å vente utenfor. Vel, mens jeg gikk ned gikk de opp. Alle de andre norske utvekslingselevene som tok samme fly som meg ble hentet utenom meg. Vertsmoren til en annen kom bort til meg og lurte på om jeg var Andrea siden det var noen som ventet på meg oppe med et skilt med navnet mitt på. Flott! tenkte jeg. Bare å gå opp også er de der. Men neida, jeg fant ikke veien opp igjen så jeg ble stående nede i etasjen under mens jeg visste at vertsfamilien sto over meg. De fant heldigvis ut at jeg måtte ha gått ned slutt og så kom de en etter en. Først møtte jeg vertsfaren min Mike før vertsmor Sharon og vertssøster Cassidy kom rett bak. Vi hadde diskutert under campen i New York hvordan vi skulle hilse på familien. Skulle vi håndhilse, gi dem en klem, bare stå der og smile? Heldigvis gjorde de det lett for meg da de tok initiativet til en klemmerunde. Kjøreturen hjem var fryktelig. Det er noe av det rareste og mest ukomfortable jeg har vært med på på lenge. Følelsen av å trenge seg inn i en annen familie og å ikke finne de riktige ordene når du skal prøve å si noe fordi du er så nervøs var ikke noe kult. Også sitter du liksom veldig fast i bilen, du kan jo ikke trekke deg tilbake noen steder. Heldigvis varte turen bare femten minutter. 

Huset deres ligger litt utenfor de vanlige nabolagene og tomten ved siden av huset er fyllt med hester og store biler. Neste hus ligger et lite stykke ned i veien og siden det er så flatt her kan jeg ikke se det. Men det er et kjempefint hus altså og tomten deres er veldig stor. I bakhagen har de rekker med appelsiner som kommer til å være modne rundt juletider. Haha, det gir bare ikke mening for meg. Innvendig er huset også veldig fint. Det er kjempehøyt under taket her, rommene er store og kjølige og vertsmoren har fått meg til å føle meg veldig velkommen i huset ved å gi meg en omvisning og si at jeg bare kan ta hva jeg vil. Dessuten hadde de satt opp bilder av familien min på rommet som er mitt. Det var veldig koslig gjort, men jeg merket at tårene presset på da jeg så bildene av familie, venner og hunden stå på kommoden så jeg var nødt til å legge de ned litt til jeg fikk samlet meg igjen. Det er nok veldig lett å få hjemlengsel nå siden jeg ikke har noe å gjøre for tiden og fordi jeg ikke har vært så lenge i huset enda. Jeg tenker det sikkert tar rundt 6 uker før jeg kommer meg inn i hverdagen og før jeg er blitt ordentlig kjent med familien. Jeg skulle ønske jeg var på det punktet nå. Det er litt ensomt, spesielt når vertssøster er veldig sjenert og snakker så lavt at jeg ikke får med meg hva hun sier. Får håpe det blir bedre etterhvert som vi blir bedre kjent og jeg blir bedre i engelsk. Jeg har i hvertfall mitt eget rom som tilfluktssted.
   





Her kan du skrive om deg selv eller hva du vil.

Legg meg til som venn


ARKIV

· April 2012 · Mars 2012 · Februar 2012 · Januar 2012 · Desember 2011 · November 2011 · Oktober 2011 · September 2011 · August 2011 · Juli 2011 · Juni 2011 · Mai 2011


KATEGORIER

· Blogg

LINKER

· blogg.no · Få din egen blogg!

DESIGN

Designet er laget av Katrine.

hits