I går var den første dagen på åtte måneder som jeg tilbrakte med familien min igjen. Etter skolen satt jeg ute på trappen utenfor administrasjonsbygningen og ventet på at de skulle komme så jeg kunne få vist dem rundt.

Det var utrolig rart å vise dem rundt på skolen min, og rundt om i det området som har vært livet mitt den siste tiden. Samtidig så er veldig viktig for meg at de får se hvor jeg har tilbrakt tiden. Hvorfor er jeg egentlig ikke sikker på. Tror kanskje det er så viktig for meg for å bedre kunne forklare problemer jeg har støtt på, den spesielle kulturen i denne byen og rett og slett bare for å dele alt. Tross alt, er det ikke noe som heter at opplevelser er bedre når de deles med andre?









Edit; Haha, halve teksten forsvant visst her.
På vei til Tempe Marketplace, var jeg nødt til å be pappa stoppe i den store friluftsbutikken som finnes her i Mesa. Høres kanskje døvt nok ut, men jeg kan garantere dere at Bass Pro Shop er alt annet enn en vanlig, norsk friluftsbutikk. Den er helt enormt stor og i tillegg til en latterlig mengde friluftsutstyr, har de også fått plass til en bekk med fisker, et akvarium med store maller, en skytebane og utstoppede dyr langs alle vegger og tak.







I dag har vi en del kjøring foran oss ettersom vi setter kursen mot Sedona i Arizona.




Jeg kan ikke tro at familien min lander her, i USA, Arizona, Mesa om bare 2 korte timer! Virkelig, jeg har store problemer med å innse at det faktisk er sant. Det er bare så altfor uvirkelig. Etter åtte måneder skal jeg endelig få se familien min igjen. Det kan da ikke være sant. Men hvorfor sitter jeg her da med en e-post fyllt med flybilletter til nettopp Mesa, Arizona? Det er virkelig helt surrealistisk. Akkurat nå er jeg faktisk overraskende rolig, og har sittet konsentrert og jobbet med en fysikk oppgave i de siste to timene som om det var en hvilken som helst annen dag. Så får vi se hvor mye lenger det varer.

Å finne ord som beskriver hvor mye jeg har savnet dem og hvor stor gleden er for å endelig få lov til å se dem igjen, er en vanskelig, om ikke umulig, oppgave. Jeg gleder meg til å stå å vente på flyplassen utenfor gaten der flyet deres lander. Å se dem komme gående ut av flyet med bagasjen i hendene og med trøtte ansikter etter nesten 19 timer på reise er et scenario jeg spiller om og om igjen i hodet mitt akkurat nå. Jeg lurer på om de har forandret seg mye. Har Eline tatt meg igjen i høyden? Er Hanna ikke lenger den "lille" jenta nå lenger som hun var da jeg dro? Ser mamma og pappa eldre ut? Neida, sikkert ikke. Dere er evig unge dere ;). Mest av alt lurer jeg kanskje på om jeg har forandret meg noe merkbart. Ser jeg eldre ut? Har jeg vokst og blitt høyere? Tørr nesten ikke tenke over det spørsmålet som alle utvekslingselever i USA gruer seg til å spørre; har jeg lagt på meg veldig mye? Men hvem bryr seg vel om det når man kan gi mamma og pappa en klem igjen! 

Nå er det snart tid for å dra og jeg kjenner at hjertet banker litt fortere. Selvom flyet til familien min lander ved midnatt, så har vertsfamilien min vært så utrolig snille og tilbudt seg å kjøre meg til flyplassen for å møte dem. De er virkelig verdens beste! Vet ikke om mange andre vertsfamilier som hadde giddet å gjøre nettopp det. 

Here we go! 

 




Dette er desverre det siste innlegget jeg kommer til å publisere om Hawaii. Jeg savner alle de jeg traff den uken jeg var der, og skulle ønske jeg kunne dra tilbake i tid og oppleve alt på nytt. Har på en måte gjennopplevd alt det vi gjorde gjennom å fortelle det til dere, derfor føles det som om jeg skal dra hjem igjen en gang til. Hvis det gir noe mening.

Den siste dagen, etter å ha hiket opp Diamond Head Trail, hadde vi et par timer på stranden før vi spurtet om kapp til hotellet i håp om å være først i dusjen. Noen satset på trappene, mens andre ventet på den evig trege heisen. Da jeg gikk inn døren etter å ha løpt opp trappen, så jeg at rommet var helt tomt så jeg visket lavt til meg selv "Yes!" før jeg ble skremt halvt ihjel da romkameratene mine hoppet ut fra bak døren og skrek som bare det. Åh, hva som skjer når man må dele et rom med to 15 åringer haha. Neida, de var verdens kosligste. 

Etter å endelig ha fått hjertet til å banke i normal takt igjen, kapret meg til å være nummer to i dusjen og slengt på meg kjolen jeg kjøpte på Forever21 (favoritt butikken) et par dager tidligere var jeg klar for å dra. Siste gangen jeg forlot hotellet i en buss med alle de andre for å oppleve noe Hawaiiansk. Se så fin gjengen vår var!



fra venstre: Julia (Tyskland), Elise (Norge), meg, Isabelle (Sverige), Julia (Tyskland)



fra venstre: Elise, Julia, meg, Frederik (Danmark), Isabelle, Julia, Niclas (Danmark), Jonas (Tyskland) 

Det var dekket med langbord til 1000 mennesker foran hovedscenen, men før det var tid før kveldens buffet var det aktiviteter og photoshoots som sto for tur. Vi flettet kranser av bananblader, kastet spyd, kastet en sten mellom et par metallstopler (utrolig merkelig, men vi gjorde det fordi vi vant et kjede laget av skjell), så på menn klatre i kokostrær igjen og tradisjonelle Hawaiianske fiskere. Utrolig bra opplegg!







Visste dere forresten at det faktisk spiller en rolle på hvilken side du setter blomster i håret? Venstre betyr at du er gift eller opptatt, høyre betyr at du er singel, på toppen av hodet betyr at du er forvirret og dersom du setter blomsten bak i midten... Vel, bare unngå akkurat det haha.

Vi ble advart om at det var en tradisjon at de viste frem dyret som skulle bli dagens måltid før buffeten startet, så vi gjemte oss da den delen av programmet stod for tur. Tok oss en liten tur inn i butikken med blomster og t-skjorter istedet for. Under måltidet hadde de et fantastisk show med de beste hula danserne jeg så den tiden jeg var på Hawaii. Vi ble også dratt opp på scenen alle sammen for å lære og danse hula, noe som var så populært at vi ble stående på bakken foran scenen fordi det var så fullt. 

Dette var helt klart en av de mest fantastiske turene jeg noen gang har vært på, og Belo hadde et kjempebra opplegg for oss. Det var ikke et eneste kjedelig eller ledig øyeblikk, og jeg føler at vi fikk opplevd alt det viktigste som forbinder med Hawaii. Anbefaler alle andre utvekslingselever som blir tilbudt denne muligheten å slå til. Du får minner og opplevelser for livet med mennesker som har vært gjennom akkurat det samme som deg de siste åtte månedene. Perfekt kombinasjon, og en perfekt tur! 




I går var vi i Disneyland i hele 15 timer! Vi dro tidlig om morningen slik at vi var i parken allerede litt før kloken 9, og vi dro ikke tilbake før klokken slo midnatt. "Slo midnatt" haha. Ikke vanskelig å skjønne at jeg var vært i Disneyland en hel dag når det er ordvalget mitt. Jeg hadde det ihvertfall kjempegøy og fikk gjort masse. Vi startet først i en gruppe på 10 personer, men det ble litt for mye etter en veldig kort stund. Altfor mange meninger og folk som ble lett irritert. Så jeg, Katelyn og Brandi dannet vår egen lille gruppe, hadde det kjempekoslig i parken og fikk gjort masse



"The Tower of Terror" var fantastisk forferdelig. Du visste ikke hva som var opp eller ned til slutt, og jeg skrek til jeg ikke hadde mer stemme igjen. Det er ikke vanskelig å se hvor vettskremt jeg var på bildet som ble tatt under turen. 

Vi hadde noen "kor-grunner" for å dra på denne turen også. Midt på dagen hadde vi en workshop i et av Disneys studioer. På to timer lærte vi oss to sanger. Vi fikk utdelt en perm med mange forskjellige Disney sanger og hjalp oss med å lære to av dem. Da det begynte å høres bra ut og alle harmoniene var på plass, fikk vi utdelt sånne kule hodetelefoner og ble bedt om å synge inn sangen i mikrofoner. Så la de våre stemmer over Disneyfilmen slik at vi sang introen til for eksempel Løvenes Konge. Det var utrolig kult, iog det gjorde absolutt ingenting at vi brukte hele to timer!

På vei tilbake til parken, ble vi stående fast bak Disney paraden.









Izzy, Laura, Brandi, Katelyn, Abby, Kim, og meg.

Det første vi gjorde når California Adventureland åpnet var å skaffe oss fastpasses til showet World of Color. Jeg hadde aldri forventet å se et så spektakulært show som vi ble vitne til. Det var over all forventning og helt klart verdt å få med seg. Det kuleste var at de lagde en skjerm å prosjektere Disneyfilmer på av vanndis fra fontenene. De spilte også musikken som hørte til filmklippene, og med tre hele korklasser på tur så begynte selvfølgelig alle å synge med.



Vi var ikke hjemme før klokken var blitt 01:00, og det er lenge siden jeg har vært så sliten som jeg var i går natt. Eller, egentlig bare en uke siden Hawaii var ganske så utmattende det også. Det prikket i bena fordi jeg var så sliten, og da jeg satte meg ned på bussen og kjente prikkingen sakte forsvinne, var det første jeg gjorde og sovne.

Hadde en kjempefin dag i The Happiest place on Earth!




Jeg får skrive det siste innlegget om Hawaii litt senere, for akkurat nå sitter jeg på et hotellrom i... California! Jeg var ikke på skolen i går på grunn av denne turen. Istedetfor brukte jeg hele dagen på å kjøre i en stappfull buss med mange andre ungdommer og et skrantende air condition opplegg. På et tidspunkt var det så varmt inne i bussen at jeg trodde jeg skulle svime av når som helst. Da stoppet vi og fikk fikset problemet for siste halvdel av turen. Bedre enn ingenting.

Det er tre av skolekorene, inkludert mitt eget, som har reist til California nå. Hovedgrunnen er slik at vi kan tilbringe en dag i Disneyland! Det er dit vi skal nå om bare en kort time. Men først må jeg gjøre meg litt i stand. Heihei!




SIste dagen i paradis var fantastsik fin, men også veldig trist. Er ikke noen stor fan av den siste dagen på ferie ettersom du vet at alt snart er over. Denne dagen dro halve gruppen på snorkling i Hanauma Bay, som jeg gjorde på onsdagen, mens resten av oss gikk på en tur opp Diamond Head Trail. De har alltid en konkurranse om hvem som kan komme seg først opp til toppen og eventuelt slå rekorden for raskeste Belo-student for i år. Da de spurte om hvem som ville løpe opp og prøve å slå rekorden meldte 7 gutter seg. Og meg. Eneste jenta som løp opp til toppen. De spreke nordmennene altså. Alle andre trodde jo jeg var gæren, haha. Men jeg passerte faktisk et par av guttene på vei opp. En av dem satt på en stein og pustet og peste så tungt at jeg trodde aldri han skulle reise seg opp igjen. Han kom seg opp til slutt han også, og godt var det for ellers er det en utrolig utsikt som man går glipp av.






Luauen som vi gikk på den samme kvelden fortjener et eget innlegg, så jeg skal prøve å få skrevet det senere i dag. Nå er koffertene pakket nok en gang og jeg er klar for å dra på nok en tur. Denne gangen er det Disneyland og California med korklassen min som står for tur. Gleder meg!
 




Husker dere at jeg fortalte at vi måtte stå opp utrolig tidlig den dagen vi dro til Pearl Harbor? Vel, det måtte vi ihvertfall gjøre for å få så mye tid på stranden som mulig den nest siste dagen i Hawaii. Vi forlot hotellet klokken 7 den morningen, og syv timer senere var vi igjen på bussen på vei mot en av Hawaii's berømte strender.

På vei ut dit ville bussjåføren vise oss et populært utkikkspunkt på øya Oahu. De kaller stedet for Blow Hole på grunn av en stråle av vann som blir skutt ut av lavaklippene. Utrolig vakkert sted!







Noen som har sett filmen "50 First Dtaes"? Vel, da husker dere kanskje det akvariet som hoverpersonen jobbet på, og det stedet er faktisk ekte. VI kjørte forbi det da vi var på vei til stranden. 

Så var vi endelig fremme på en strand med de kuleste bølgene jeg har badet i på lenge! Det var en veldig sterk strøm der, så man skulle være forsiktig, men det var allikevel kjempegøy å stupe inn i bølgene eller bodysurfe mot land. 





Det skyet dessverre over den siste timen, så det var nødvendig å pakke seg inn i varmere klær for å ikke fryse ihjel. 

Den kvelden fikk jeg, Isabelle, Julia og Elise matchende henna tattoveringer på vårt besøk nedover hovedgaten etter middag.







Da vi fikk tilsendt programmet for turen la jeg merke til at besøket til Pearl Harbor var helt mot slutten av oppholdet. Jeg ble derfor litt satt ut over hvor fort tiden hadde gått da dagen for å dra på en utflukt dit var kommet. Jeg gledet meg, samtidig som det var forferdelig trist både på grunn av stedet vi skulle besøke og hvor kort tid vi hadde igjen. For å ha nok tid til andre aktiviteter senere på dagen, var vi nødt til å være på bussen klokken 7.00 om morningen. Det var ikke akkurat populært, men vel verdt det.

Det første vi gjorde var å gå ombord i U.S.S Missouri der vi fikk en omvisning rundt om på båten. For de som ikke visste det så er denne båten så betydningsfull fordi det var på et av dekkene at Japan overga seg og skrev under på papirene som bekreftet dette da båten lå bundet til havnen i Tokyo. Ganske spesielt å vandre rundt på akkurat den båten og tenke på alle de som hadde gått der før oss.









Det som var spesielt med vår lille guidede tur rundt på skipet, var at vi fikk lov til å gå inn i et av kontrollrommene og se. Det var ganske kult, spesielt å høre dem fortele historier om hvordan det blåe lyset hindret dem i å bli oppdaget av fienden fordi det ikke reiser over like lange avstander som hvitt lys. En annen kul ting var at noen av de som jobbet inne i dette knøttlille rommet skrev baklengs hver eneste dag på pleksiglass-tavlene slik at alle de andre kunne lese dagens strateger. Merkelig.



Mens vi var der utførte vi også litt frivillig arbeid. Lederne våre sa at de virkelig satte pris på at vi kunne med å vedlikeholde båten ved å gjøre rent dekkene. Jeg føler at vi la igjen mer strå med feiekostene våre enn vi feide opp sand, men så lenge de synes det var til stor hjelp så kan jeg smile.

Vi avsluttet med å besøke minnesmarkeringen og vrakrestene etter U.S.S Arizona som sank i slaget ved Pearl Harbor. Det var et utrolig følelsesladet sted og jeg så flere besøkende som felte et par tårer mens de vandret rundt og mintes de døde som fortsatt ligger begravet i ruinene av skipet. Likene ble nemlig aldri hentet opp, og de 32 som overlevde angrepet kommer en dag til å bli senket ned i skipet sammen med sine medkamerater. 




Trail of Tears. De fjernet aldri den store oljetanke som sank med skipet. I stedetfor lekker den litt olje hver eneste dag og har fått kallenavnet sitt siden det ser ut som tåredråper på vannoverflaten. Den mengden som renner ut hver dag er ikke skadelig for miljøet. Det hadde faktisk vært verre om de hadde fjernet hele tanken, så derfor kommer den til å fortsette å lekke i en ubestemt tid fremover. De antar at det er mellom 3000 og 5000 gallons med olje igjen. 











På onsdagen var det tid for det jeg hadde gledet med masse til. Vi dro til Hawaii's best kjente snorkel paradis Hanauma Bay. Da ble vi stuet inn i biler som rommet 8 personer og best om å finne oss en buddy som vi skulle holde oss til hele dagen for å skjule det faktum at vi var en gruppe. De er nemlig ikke så veldig glade i grupper der, så vi måtte late som om vi ikke kjente hverandre helt til vi lå på stranden og var klare for å begynne å snorkle. Litt rart. Men totalt verdt det, for fy søren så fint det var der! Akkurat slik jeg hadde forestilt meg at naturen i Hawaii så ut.

Så jeg tok på meg dykkermasken og gjorde meg klar for å vandre, litt klønete på grunn av svømmeføttene, ut i det jeg trodde skulle være et hav av fargerike fisk akkurat som på TV. Det var utrolig mye fisk der også, det var bare det at jeg så veldig mye av den samme fisken. Senere hørte jeg om venner av meg som hadde sett fiskestimer i alle regnbuens farger og skildpadder kun et par meter foran dem. Dessverre tror jeg at jeg og min buddy valgte et litt dårlig sted å snorkle så vi fikk ikke sett like mye som de andre. Men det var fortsatt utrolig mye fisk og helt fantastisk!


I fire-tiden bar det tilbake på hotellet for å krangle om hvem som skulle dusje først. Det var alltid et kappløp opp trappene for å sikre seg badet før de andre for å få lengst mulig tid til å la håret tørke og gjøre seg i stand. Vi dro på shopping på Ala Moana kjøpesenter og spiste middag på Bubba Gump Shrimp. Var litt nedtur at jeg ikke hadde sett filmen Forrest Gump før jeg spiste der, men ting ga litt mer mening da jeg så den på min 5 timers layover i Los Angeles på lørdag. Selve kjøpesenteret var utrolig stort og hadde alt av butikker, men siden Hawaii er utrolig dyrt så kjøpte jeg ikke med meg noe. Utrolig nok.




For love is here and now.
Jeg kan ikke tro at jeg er hjemme igjen fra paradis, og at det høljer ned utenfor. Det regner aldri i Arizona, men selvfølgelig må værgudene slå til dagen etter at jeg kommer hjem fra nydelige Hawaii bare for å gni det inn. Tiden har aldri før gått så fort som den gjorde den fantastiske uken jeg hadde i Hawaii. Å si hade til alle de nye vennene mine i paradis, var nesten like vanskelig som å ta farvel til alle dere der hjemme. Man ble virkelig glad i hverandre etter kun én uke og det ble felt flere tårer da vi dro. Jeg føler meg utrolig heldig siden jeg fikk muligheten til å oppleve Hawaii med den beste gruppen og det beste programmet. Jeg ville ikke ha forandret en eneste ting!

I begynnelsen hadde jeg store planer om å skrive litt til dere hver dag, men etter lange dager fyllt med sol og aktiviteter var jeg rett og slett utslitt da de jagde oss inn på rommene våre klokken halv tolv. Jeg sluknet før hodet traff puten hver eneste dag. Skulle virkelig ønske jeg kunne gå tilbake oppleve alt på nytt. Derfor skal jeg nå gjennoppleve Hawaii med dere ved å skrive om dagene som gikk. 

Beste turen noen sinne!
























 




Nok en gang er jeg nå så trøtt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. SItter i skrivende stund inne på badet for å ikke forstyrre de to romkameratene mine med hamringen på tastaturet. Så det blir nok bare en litt kjapp og overflødig (aner ikke om det er det riktige ordet å bruke?) oppsummering av dagen i dag.

Siden vi hadde en våt dag i går på stranden med surfing og snorkling, var det en tørr dag i dag. Passet meg ypperlig ettersom leggene mine fikk litt for mye sol ute på surfebrettet i går. Klokken halv ni om morningen hoppet vi på turist bussen vår og satte kursen mot Dole plantasjen der de dyrker ananas og bananer. Vi hadde ikke så veldig mye tid der, men ettersom det eneste vi gjorde var å gå rundt i den overprisede turistbutikken gjorde det liksom ikke så mye. 

Så satte vi oss i bussen igjen og kjørte forbi en del kjente strender. Blant annet Turtle Beach der havskildpaddene av en eller annen ukjent årsak elsker å klatre opp på sandstarnden å ligge og late seg. Det var ingen der når vi kjørte forbi, men så så vi jo skildpadder i går. Neste stopp var Pipeline Beach der de har verdenskjente surfekonkurranser. Det er visst et av de farligste stedene å surfe siden bølgene bikker over så nærme land, så istedet for å surfe innvover mot land så er du nødt til å surfe parallellt med stranden. Den siste stranden vi besøkte var i en liten surfe-by der vi stoppet for å kjøpe lunch og hva ellers man måtte ønske. Stranden ble mye brukt til å spille inn Baywaych epidoser en gang i tiden. Litt kult å kunne si at man har løpt på akkurat samme strand som da.

Det siste stedet vi besøkte var "The Polynesian Cultural Center" der vi fikk Hula dans leksjoner, sett danseoppvisninger ogveldig morsomme show gnerelt. Med det så orker jeg ikke skrive mer, så herfra får dere bare kose dere med bilder istedet. 











































Fy søren så utrolig kult dette er! Jeg nyter absolutt hvert eneste sekund med fantastisk koslige folk her på O'hau øya i Hawaii. I dag var den første hele dagen vi hadde, og jeg startet den med å våkne hver halvtime mellom kl.4 og 7 om morningen før jeg ga opp og sto opp. Jet lag. Men det ødela absolutt ingenting!

Etter frokost ble vi delt inn i grupper som skulle gjøre alle aktivitetene i forskjellig rekkefølge. Min gruppe fikk to timer med fritid først, så vi gikk rundt i hovedgaten her og bare så på alt som var av turistsjapper og dyre luksusbutikker.   

Så var det tid for dagens høydepunkt! Surfing er kjempegøy, spesielt ettersom det faktisk ikke er helt umulig å faktsik klare å reise seg opp på brettet og nybegynnersurfe etter bare å ha prøvd et par-tre bølger. Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så enkelt å reise seg opp, og gå så lett som det gjorde etterhvert. Nå holdt vi det riktignok til det helt basice, mens instruktørene våre sto på hodet og surfet som om det var like lett som å puste.

Så bar det videre ut på en båttur til skildpadde-revet. Vi satt på en katamaran båt slik at vi hele tiden kunne se ned under oss ettersom det vi satt på ikke var annet enn netting vevet av tykk hyssing. Da vi var ute ved revet fikk vi snorkler, dykkemasker og beskjed om å hoppe uti vannet. Så lå vi der og snorklet i vei og så på tre store havskildpadder svømme bedagelig forbi oss. En av dem var så nære meg at jeg kunne ha tatt på den, men da hadde jeg fått 10 000 dollar i bot. Så nå kan jeg si at jeg har svømt med skildpadder også!

Jeg gleder meg masse til i morgen allerede. Aloha fra Hawaii!














Da var jeg fremme i Hawaii. Orker ikke å skrive så mye siden jeg ikke har sovet på 24 timer nå. Jeg har det veldig fint, og mer kan jeg fortelle i morgen.




Åh, jeg gleder meg så trolig mye! Tviler på at det blir mye søvn i natt, spesielt ettersom jeg ikke har begynt å pakke enda engang. Dessverre så er det meldt regn de første dagene, men hvem bryr seg vel om det. Jeg mener, det er fortsatt Hawaii vi snakker om. Jeg gleder meg til (å være forferdelig dårlig til) å surfe, ligge på stranden, se Pearl Harbor, se folk danse "aloha oi" dansen som jeg ikke kan navnet på. Jeg vet ikke om de har internett på hotellet vårt, men dersom de har det skal jeg nok få til å sende dere et par (hundre) bilder fra paradis. Skal hvertfall slutte å stjele bilder fra google av Hawaii etter å ha hvert der. 

  




Dette skulle vært publisert for to dager siden, men blogg.no bestemte seg for å stenge siden sin midt på natten siden det ikke er noen som bruker blogg da. Unntatt oss med ekstreme tidsforskjeller...

Åh, jeg vil bare fryse tiden akkurat her og nå. Jeg elsker den følelsen man har når det er så mye å glede seg til som er rett rundt hjørnet. Jeg elsker selvfølgelig å oppleve det man venter på også, men det er noe med tiden rett før som bare er fantastisk. Nå er det bare et par dager til jeg drar til Hawaii. Om to uker skal jeg på en tur til California med korklassen min og vandre rundt i Disney land i et par dager med noen utrolig koslige mennesker jeg har blitt kjent med. Bare fem korte dager etter det kommer høydepunktet; hele familien min kommer for å besøke meg her i Arizona og så flyr vi av sted til New York bare fem dager etter det igjen. Hvor fantastisk bra er ikke livet akkurat nå? 

I dag sluttet vi veldig tidlig på skolen av grunner jeg fortsatt ikke har hørt om. Tror det var for å ferie at det tredje semesteret var over, men er ikke sikker. Utrolig rart å nå begynne på det aller siste semesteret mitt på high school i USA. Det nærmer seg slutten. Uansett, tilbake til det jeg skulle fortelle om i utgangspunktet. Jeg ble med Cassidy og to av hennes venner på en piknik siden vi var hjemme allerede kl 12:30. Det var utrolig mange morsomme hendelser i dag som vi kke klarte å slutte og le av. For eksempel så var det en gammel mann som stod og fisket i dammen som var rett ved piknikstedet vårt. Utrolig nok så hadde han klart å fange et par fisk denne gamle mannen på godt over 80 år tipper jeg. Han hadde dem i noe som ikke kan forklares på en bedre måte enn at det var en blanding mellom en bøtte og et bur. Etter å ha forsikret seg om at ingen av oss ville ta med fiskene hjem for å spise de til middag, bestemte han seg for å slippe dem ut igjen. Så han holdt bøtten opp ned og åpnet luken sånn at fiskene kunne dette ned i vannet igjen Den ene fisken satt litt fast, så han ristet på bøtten, men han ristet litt for hardt. Det endte med at fisken deiset hardt rett ned på en stein for så å hoppe ut i vannet og flyte med buken opp. Stakkars fisken var død den, så mannen prøvde å fiske den opp igjen med en hyssig det var en løkke i enden av som han prøvde å tre rundt halsen på fisken. Det er lenge siden jeg har sett noe så komisk.






Jeg bor riktignok ikke i en typisk cowboy stat, men de vet tydeligvis hvordan man holder en rodeo her i Arizona også. 













Lehi Days som de kaller det er arrangert av kirken, og er et av de store høydepunktene i løpet av året her i Mesa. Folk kommer strømmende til den mellomstore rodeo-arenaen som ligger et steinkast nedenfor huset mitt. Jeg har aldri vært på en rodeo før, så jeg synes det var kjempekult å skulle få oppleve noe så ordentlig amerikansk. Det var utrolig kult også, jeg syntes bare så utrolig synd på de stakkars dyrene. De holdt haner opp ned etter bena for så å kaste dem opp i luften så barna kunne jage dem og beholde de hanene de klarte å fange. De stakkars geitene ble løftet rundt mens de fikk bukser tredd på bakbena sine. Kuer og sauer hadde unger sittende på ryggen sin mens de løp febrilsk rundt og kastet på seg. I mine øyne var noe av det nesten på kanten til dyreplageri.

Men det var jo ikke alt som var så ille. De hadde mange flotte hesteshow forresten. Nå er ikke jeg sånn kjempebegeistret for de store dyrene, men til og med jeg ble imponert og syntes det var kult når de hadde tønne-løpe-race, oppvisninger og rescue-race der det er om å gjøre å hente en person på den andre siden av arenaen for så å komme seg tilbake ti startstreken igjen fortest mulig.

Jeg, vertssøster Cassidy og hennes venninne Makayla satt på gjerdet ved dagens kommentatorer og hadde den beste utsikten av alle. Vi fikk nok mest sol også, for på slutten av dagen var de kun vi som hadde røde kinn og et t-skjorte skille som jeg må slite for å bli kvitt. Godt å vite at det bare er en uke til jeg drar til Hawaii da! Det trenger jeg spesielt nå! Dagen i dag har nemlig ikke vært god i det hele tatt. Jeg tror aldri jeg har fått en skoleoppgave som virker mer håpløs og som har vært mer tidkrevende enn den jeg nå har arbeidet med i 12 (!!!) timer i strekk. De eneste pausene jeg har tatt er da jeg måtte gå til butikken og fylle på penger på mobilen, og da en kinesisk utvekslingselev hadde laget middag til meg. Ellers så har jeg vært benket til denne stolen nå i et halvt døgn, og jeg er klar for å bare droppe ut av skolen. Skal det virkelig være så vanskelig? Og jeg som har valgt kjemi til neste år også...

"Bare tenk på at om en uke er du i Hawaii. Bare en uke igjen." 





Her kan du skrive om deg selv eller hva du vil.

Legg meg til som venn


ARKIV

· April 2012 · Mars 2012 · Februar 2012 · Januar 2012 · Desember 2011 · November 2011 · Oktober 2011 · September 2011 · August 2011 · Juli 2011 · Juni 2011 · Mai 2011


KATEGORIER

· Blogg

LINKER

· blogg.no · Få din egen blogg!

DESIGN

Designet er laget av Katrine.

hits