Hei hei! I dag hadde jeg dessverre ikke tid til å skype med noen, så det får bare utsettes til neste helg. Ettersom jeg, Isabelle og Laura hadde bestemt oss for å komme oss tidlig avgårde til Tempe Marketplace, var jeg ute av døren allerede 10.30 i dag tidlig. Som vanlig var været fantastisk fint med 25 varmegrader og sol, så det passet perfekt å vandre rundt på et utendørs kjøpesenter. 

Du merker ikke hvor stor pris du setter på det kjente og kjære norskefør du har vært borte fra det i et halvt år. I dag gikk vi helt berserk inne på butikken World Market som vi fant ut at solgte litt av vhert fra overalt i verden. Jeg har aldri vært så glad for å se pakker med knekkebrød i en butikkhylle før! Ikke bare det, men Marie kjeks og kinder sjokolader hadde de også. Made our day!

Hver eneste gang jeg er på Tempe Marketplace er jeg nødt til å gå innom smoothie butikken de har der og kjøpe den beste melon smoothien jeg noen sinne har smakt. Denne gangen fikk jeg og Laura en spesiell og gratis "wheatgrass shot" etter smoothien for at de kunne ta bilde av oss og legge det ut på hjemmesiden sin. Litt kjendis i USA da! Den skulle visst inneholde like mye næring som 2 lb med grønnsaker, men da spiser ejg heller grønnsakene. Jeg har hostet opp gressmak i flere timer nå. Det var altså det mest grusomme jeg noensinne har smakt. Forestill deg å tygge på en neve med gress bare i flytende form, så er du veldig nærme det jeg ble bedt om å svelge. Komisk nok valgte de å ikke legge ut etterbildet på hjemmesiden sin der jeg skal grimaser som jeg ikke visste gikk ann å lage en gang. 


Nå skal jeg stupe i sengs før jeg våkner opp i morgen for å feire at det er 6 måneder siden jeg satte beina mine på amerikansk jord. Ha en fin dag!






Dagene har gått i ett i det siste med skole, venninner og svømming. Jeg har ikke overskudd til å gjøre noe annet enn å fullføre leksene mine når jeg kommer hjem fra svømmeøktene. For å være ærlig så er det ikke alltid jeg fullfører dem heller siden jeg kjemper en hard kamp mot tunge øyenlokk og en hjerne som skriker etter søvn. Det er er en kamp jeg alltid taper. Ut i fra den beskrivelsen høres det kanskje ut som om jeg har noe imot det, men strengt tat er det helt motsatt. Jeg føler endelig at jeg har en normal og balansert hverdag som består av et sosialliv og fysisk aktivitet; de to tingene jeg savnet veldig for ikke så altfor lenge siden. 

På torsdag kveld bestemte vertsmor og far seg plutselig for å ta en spontan tur til Utah for å besøke sønnen deres. Derfor var jeg og Cassidy alene hjemme helt frem til i dag. Jeg så ikke så mye til henne dessverre ettersom hun i går kveld hadde hele basketballaget over for å overnatte, og i dag var jeg ute heledagen med Isabelle. Jeg kunne ha hengt med henne og baksetvennene hennes, men de bestemte seg for å se på en skrekkfilm. Er det noe jeg virelig ikke klarer å se, så er det skrekkfilmer. Hun fikk overtalt meg til å se på The Ring for noen uker tilbake, og jeg tror fortsatt at det kommer til å hoppe en person ut av tv'en hver gang jeg skrur den på. Fantasien min løper rett og slett løpsk etter å ha sett skrekkfilmer, og ettersom jeg setter pris på en god natts søvn så holder jeg meg unna dem. 

I dag syklet jeg bort til Isabelle på morningen, og var ikke hjemme igjen før etter at mørket hadde lagt seg over den flate, store byen Mesa. Vi gikk og gikk ute i den perfekte varmen og under den latterlige blå himmelen i en times tid før vi endte opp i en Frozen Yoghurt butikk og satte oss ned en liten stund. Etter det gjorde vi noe som man ikke kan unngå å gjøre når man er i USA; dra til en neglsalong. Det er egentlig toppen av latskap å ikke lakke neglene sine selv, men det er bare så utrolig avslappende. Det skal absolutt ikke undervurderes å sitte i store lærstoler med innebygget massasjeapparat mens føttene dine er plassert i et varmt bad. Aaaah. Livet i Amerika dere.



Vi vandret også rundt i en amerikansk matvarebutikk bare for å se på alt det rare som de selger der. Jeg ble rent sjokkert da en dame først kom opp til meg og lurte på om det var norsk jeg snakket. Hun hadde nemlig bodd i Norge i et år og hadde da lært seg og snakke norsk. Utrolig kult! Jeg spurte henne hva det rareste hun hadde spist i Norge var, ettersom det er et spørsmål jeg ofte får fra amerikanere, og hun svarte hval- og reinsdyrkjøtt. Kan si meg enig i at det kan oppfattes som litt spesielt. Like etterpå skriker Isabelle, svensken som elsker Norge og norsk kultur, et gledeshyl og peker mot hyllen med hudkremer. 


Dette har ihvertfall aldri jeg sett før. Noe annet som er nytt er måten de selger sminke her i Amerika. De har ikke butikker som for eksempel Vita. Her henger de alt opp på hyllene i matvarebutikken. Rart. 


Så der har dere mitt halvvellykede forsøk på å oppsummere de siste dagene i livet mitt for dere. Nå skal jeg sove fordi jeg må tidlig opp i dag. Nok en dag med ne eventyr med Isabelle og Laura. Gleder meg!




Tok noen snikbilder med iPoden min på vei til lunsjen med Marije i dag. Vognene med grønt tak som folk står i lange køer foran, selger bare usunn mat som pizza, cookies, muffins, chips og sjokolade. Men det er så billig at de fleste ender opp med å kjøpe mat der, uansett hvor usunt det er, dersom man har glemt penger for eksempel.






Fullførte mitt aller første prosjekt i jewelry klassen i dag! Har aldri vært så stolt over å ha laget noe så stygt. Det er rett og slett bare et veldig tilfeldig prosjekt der jeg har slengt på alt som, i følge kriteriene, måtte være med. Er ikke et veldig bruksvennlig prosjekt heller da det egentlig ikke kan brukes som noe annet enn et alternativt bokmerke dersom alle penner, linjaler, viskelær også videre er utenfor rekkevidde. Men jeg lærte meg i hvertfall hvordan man smelter metaller og monterer smykker sammen, så nå kan vi begynne på de morsomme tingene!

Læreren min i jewelry er veldig morsom, og også utrolig interessert i å høre hva vi utvekslingselever har å fortelle. I dag, ettersom jeg ble fort ferdig med prosjektet mitt, lurte han på hvoran skolesystemet var i Norge. Da jeg fortalte at vi ikke tilbys å ta smykkedesign som et fag på skolen bestemte han seg for å ta et bilde av alle prosjektene jeg lager, sende de i en mail til den norske videregående skolen min og si at noe slikt burde de også tilby. Haha, som om det kommer til å skje. Jeg prøvde å fortelle han at det ikke er helt slik High School fungerer for oss, men det var ikke en veldig viktig detalj i følge han. 

Ellers så merker jeg allerede at dette andre semesteret kommer til å bli mye lettere enn det første. Det er kanskje ikke så veldig rart ettersom jeg nå har hatt (nesten) 6 måneder til å tilpasse meg og finne min plass, men det hjelper også veldig at de ungdommene som går i samme klasser som meg er mer på min alder dette semesteret. Folk er faktisk mer interessert og vennligere. Vet ikke helt hva som har skjedd, men det virker hvertfall på meg som om folk er litt mer villig til å ta oss inn i varmen. Kanskje det er fordi de vet at de må gripe muligheten tl å bli kjent med oss nå ettersom vi snart drar hjem igjen. Eller, det er ikke så veldig snart, men for meg virker det som om det nærmer seg medstormskritt. Samtidig går tiden også grusomt sakte. 

 








Hadde en utrolig koselig dag i går med to fantastiske jenter! Da jeg reiste hit til USA hadde jeg ikke sett for meg at de beste vennene mine her nede skulle begge komme fra Europa, men slik ble det nå engang. I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt til å henge med andre utvekslingselever i det hele tatt, men bare skaffe meg amerikanske venner. Jeg tenkte at å reise halve jorda rundt for så å kommunisere med en fra nabolandet ville være bortkastet. Jeg har nå funnet ut at en god blanding er det beste ettersom amerikanske og europeiske ungdom er nokså forskjellige. En annen grunn er det er som Marije (til høyre) fra Nederland fortalte meg:

"I Europa er man som en litt som en slags melon med et veldig hardt skall, men som er myk innvendig. Vennegjenger er veldig vanskelige å trenge seg inn i på grunn av alle de forskjellige "klikkene", men når man først har kommet forbi det harde skallet har man en vennegjeng for livet. I Amerika på den andre siden, har de et mykt ytre og en hard kjerne. De er veldig interessert i å få vite helt grunnleggende informasjon om deg som hvor du kommer fra, hva du heter og lignende. Å ta deg med i vennegjengen på den andre siden er de ikke interessert i."

Tror det er den beste beskrivelsen av hvordan amerikanske tenåringer oppfører seg som jeg har hørt.  






Og endelig fant vi noen som kunne kjøre oss ut på shopping, og noen som kunne hente oss. Etter mye fram og tilbake, tekstmeldinger og styr skal vi endelig dra av gårde og svi av litt penger i amerikanske butikker. Yey! Kan ikke tenke meg en bedre måte å tilbringe lørdagen på. Vi snakkes når jeg er tilbake. 


 






Kanskje det som er aller mest frustrerende ved å bo her i USA er det at de ikke har noen kollektiv transport å tilby. Det er grenser for hvor ofte og for hvor langt jeg skal be vertsforeldrene mine å kjøre meg hver gang jeg har lyst til å finne på noe utenfor huset. Jeg synes det faktisk er litt ubehagelig å drive å spørre om skyss hele tiden. Ikke fordi de gir meg noen reaksjoner når jeg en sjelden gang spør om det, men bare fordi det er noe med å være helt avhengig av at andre skal transportere deg rundt til en hver tid som får deg til å føle at du er til bry. 

I morgen har jeg, Isabelle og Marije utrolig lyst til å dra ut på shopping. Det finnes jo så utrolig mange gode shopping senteret rundt om i Mesa. Med bare en 30 minutters avstand til butikker som jeg bare kan ønske at skulle være tilgjengelige i Norge også, så skulle man tenke at det var drømmesituasjonen for en som er så glad i å gå og kikke i butikker som det jeg er. Shopping mulighetene her virker jo nesten uendelige! Men dengang ei. For selvom det er så nærme, er det også veldig langt unna for en som ikke får lov til å kjøre bil. Derfor er det faktisk nesten litt kjipt å være så nærme, men allikevel ikke kunne utnytte seg av det. Det er rett og slett det med transport igjen. Jeg og Isabelle har brukt over en time nå på å finne ut av hvordan vi kan komme oss til et kjøpesenter som ligger ca 20 minutter fra området der vi bor. Det eneste alternativet vi har er rett og slett å betale 60 dollar for en taxi. Utrolig frustrerende. Spesielt med tanke på at jeg faktisk har et gyldig førerkort her i USA nå (jeg bestod nemlig førerkort testen!!!) men fortsatt så er jeg strandet. 

Tror aldri det har vært så vanskelig å finne på noe i helgene før, med så mye du faktisk vil gjøre.







Da var flybilletter til Hawaii i mars bestilt. Gleder meg villt!




Jeg ble rett og slett sparket ut av svømmetreningen i dag. På en hyggelig måte, men fortsatt ble jeg like fullt kastet ut. Jeg spurte treneren min om hvordan han trodde det kom til å fungere greit å svømme med en forstuet finger, og han sa at det går nok bra. Gjør kanskje litt vondt men. Så tok han en kikk på hånda mi og sendte meg rett ut av svømmeanlegget og beordret meg til legen. Uff, jeg hater legekontorer. Jeg og vertsmor ble sittende på legevakten i 2 timer, bare for å finne ut at jeg har forstuet fingeren. Til tross for at det ser mye verre ut enn det egentlig er siden hånden min er hoven og jeg kan telle sju blåmerker, så gjør det ikke vondt i det hele tatt så jeg gjorde alt jeg kunne for å unngå å gå til legen. Men, forgjeves. Tre røntgenbilder, to timer venting og 50 dollar senere sitter jeg her med en metallgjenstand teipet fast til hånden. Kult. 

Kommer til å ta rundt tre dager før jeg kan svømme igjen. Var bekymret for at jeg skulle ha brukket noe i knoken et sted en stund, noe som hadde betydd gips i mange uker. Det går ikke ann å svømme med en gips, og det skremte meg. Svømming er det jeg fyller tiden med her på en måte. Ikke på en negativ måte, jeg elsker virkelig svømmetreningene og noe må man jo ha å gjøre. For min del ble svømmingen det som gjør hverdagen til en normal hverdag med gjøremål som få tiden til å gå uten å sitte og stirre på klokken. Jeg var derfor sjeleglad når legen, Dr. Summer, kom inn igjen og sa at merkelig nok kunne han ikke se noen brudd. 


 





Eller, trist, nei egentlig ikke. Jeg bare ler av meg selv og over hvor klønete jeg kan være noen ganger. Tipper det er en del som ikke er veldig overrasket over at jeg klarte å prestere å ramle på rulleskøyter foran en god del mennesker. I dag er hånda gigantisk og har en ekkel grå-blå farge. Ellers går alt bra. Klarte til og med å begynne på mitt første prosjekt i jewlery-klassen min i dag med kun en hånd. Ønsk meg lykke til på svømmetrening i dag med en hånd. Kan bli ganske kult!





Jeg var nødt til å legge sportsteip i handlekurven i dag. Etter en kjempemorsom dag på amerikanske rulleskøyter, som jeg forhåpentligvis skal få vist dere bilder av senere, var jeg nødt til å gå innom sportsbutikken og kjøpe litt fancy, blå sportsteip ettersom klønete meg klarte å falle rett på rumpa og lande oppå hånden min. Det var ingen som hadde lært meg hvordan man stopper, så jeg tenkte at dersom man kjører inn til kanten så er det vel lettere. Jeg kom meg ikke helt bort til kanten en gang før beina mine forsvant under meg og jeg lå på ryggen på skøytebanen foran et par hundre mennesker. Ehehe... Jeg endte desverre opp med noe jeg mistenker er en forstuet venstre peke- og langefinger. Pluss at jeg fikk et blåmerke inne i hånda. Flinke meg da. Kommer ikke til å gå til legen eller noe, siden det er et ordentlig herk her i USA. Så mye papirarbeid, forsikringer, penger og styr. Tar heller og bare teiper opp fingrene mine selv i et par uker da. 




Jeg ramlet ut av senga i dag etter å ha trykket på iPod knappen i halvsøvne og sett klokkeslettet 11.59 lyse opp. Ikke nok med at jeg hadde oversovet meg grundig, men jeg trodde også at det var mandag i dag og at kjørelæreren min kom til å banke på døren om bare noe få minutter. I morgen skal jeg nemlig ta førerkort testen etter at vertsmor ringte inn til selskapet som jeg tar kjøretier gjennom og klaget på at de prøver å lure mer penger ut av meg siden jeg er utenlandsk og en jente. Koslige folk. 

Grunnen til at jeg sov så lenge i dag var at jeg satt oppe til klokken to i går kveld med vertsøster og så på verdens mest creepy film "Coraline". Tror aldri jeg har sett en så skummel animert film før, men den var så god at jeg nesten har lyst til å se den igjen. Tidligere samme kveld var jeg borte hos Abbeney som er en av mine beste venner her nede. Hun, og vertsforeldrene mine, har prøvd hele uken å overtale meg til å spørre noen til Sadies som er den neste dansen som skolen arrangerer. Det er ikke en formel dans som de andre er, men en morsom dans der man prøver å bruke minst mulig penger og kler seg ut eller noe sånt. Er rlig talt ikke helt sikker på hva det er jeg har sagt ja til enda.

Så som dere kanskje skjønte så endte jeg opp med å spørre en av Abbeney sine beste venner som satt ved samme lunsjbord som meg samme semester. Det som er stress er t her i Mesa går det ikke bare ann å spørre personen direkte. Neida, man skal være så kreativ som mulig. Jeg tok rett og slett bare den første og beste ideen jeg fant på internettet. Jeg og Abby knøt fast en hyssing til døren hans før vi gikk et stykke bort fra huset, la ned hyssingen oppe på denne plakaten og gjemte navnet mitt i midten av hyssingballen. Komplisert; ja. Gøy; veldig. Amerikansk; helt klart.  






Man kan jo ikke ha vært i USA et helt år uten å ha sett en eneste live basketball- eller amerikansk fotballkamp. I mitt tillfelle har det så langt bare blitt førstnevnte, og det var veldig kult å oppleve. Selve kampen klarte jeg ikke å leve meg så veldig inn i ettersom basketball og meg ikke går veldig godt sammen. Sist gang jeg rørte en baksetball endte jeg jo opp med et blått, hovent øye. Er ikke akkurat da man blir kjempeengasjert og verdens største fan av den sporten. Det var bare det å faktisk sitte inne i en amerikansk arena, med overivrige, nachospisende, blodfans som var utrolig kult. Var blant annet enn dame som satt bak meg som godt kunne ha fungert som en assistent trener. Så høyt som hun skrek fra tribunen, er jeg sikker på at alle spillerne på laget hørte henne ute på banen til en hver tid.  

Kampbilletten var en av de mange ekstremt koslige og uventede julegavene jeg fikk av vertsfamilien. Arizona State University er det colleget som flest et tilhengere av i den delen av Arizona der jeg bor. Rivalen og nabocolleget er University of Arizona. Selvfølgelig var basketballkampen mellom de to lagene. Siden vertssøster spiller basketball og er sånn passe fan, klarte jeg å plukke opp et par begrep og faktisk bli litt  engasjert mot slutten av kampen. Det var hvertfall veldig kult å ha vært der.

Det som ikke var fullt så kult var at jeg er ganske sikker på at kjørelæreren min, en mann av ordentlig amerikansk størrelse, var sikkerhetsvakten. Det er han som sitter i lilla jakke bak cheerleaderne som lignet skremmende mye. Det er nesten utenkelig at det ikke var han. Bare det at han var plassert med god utsikt til cheerleaderne hele tiden var ekstremt ukomfortabel med tanke på at min neste kjøretime var kun noen dager senere. Da vet jeg hva du gjør på fritiden når du ikke underviser tenåringer i trafikkreglene. Ja, kjørelæreren min ser ufattelig skummel ut og å være innesperret i en bil i tre timer er ikke akkurat en drømmesituasjon. Ikke bare det, men jeg får jo så vidt plass i bilen! Jeg har hatt litt bråk med førerskolen i det siste, men i dag ordnet vertsmor opp. Kan fortelle mer senere hvis jeg husker det. Avsporing. Tilbake til kampen.







For det første så har jeg hatt en mye bedre dag i dag til alle de som lurer. Det tar nok bare litt tid før frustrasjonen og følelsen av å starte på nytt nok en gang går over. Nytt semester-mange forandringer.

Men før jeg begynte på High School igjen så dro jeg og vertsfamilien til Flagstaff, en by ca tre timer unna Mesa, for å stå på snowboard. Vertssøsteren min Cassidy hadde aldri i hele sitt liv hatt ski på bena, men var fast bestemt på at hun skulle stå på snowboard. Hun kunne jo stå på skateboard, og hvor stor kunne forskjellen egentlig være? Vel, haha, hun fant fort at at snowboard slettes ikke var så lett som det ser ut. Jeg prøvde så godt jeg kunne å lære henne de helt elementære triksene som hvordan man kommer seg opp etter et fall for eksempel. Det var nok veldig frustrerende å tenke at det kom til å bli lett for så å falle hver eneste meter og bruke fem minutter på å komme seg opp igjen. Kan ikke si jeg ikke advarte henne mot at det var vanskelig, men hun var sta og fikk det faktisk til veldig bra på slutten av dagen. Hun kom seg fint ned bakkene med bare ett til to fall. Flink!

Disse bildene er det vertsmoren min som har tatt, og jeg lo godt da jeg så de på facebook i går kveld. For det første så har jeg jo ikke noe som en gang ligner på vinter-tøy i klesskapet mitt, så derfor var det beste alternative jeg fant til slalåmbukser; joggebukser. Etter å ha sett dette bildet skjønner jeg godt hvorfor jeg aldri har sett og heller ikke så noen andre som gikk rundt med joggebukser i skibakken. 

Lekkert!

For det andre så var jeg jo så ekstremt fornøyd på alle bildene. Tror jeg hadde fått krampe i munnvikene dersom jeg skulle ha smilt noe mer enn det jeg gjorde. 

Jeg er så flink til å uttrykke min glede og takknemlighet ovenfor vertsfamilien som tok meg med til en skibakke slik at det skulle føles litt som vinter her i Arizona også. Blir nesten litt trist over hvor trist jeg ser ut. Men jeg var veldig glad den dagen altså, og smilte masse. Det bare kommer ikke så veldig godt frem på bildene. Dagen var kjempefin og jeg hadde det veldig gøy, selvom deres versjon av stolheiser fortsatt gir meg gåsehud. Det var bokstaveligtalt to stoler med en stang festet til en waier. Ingen som helst sikring. Ingen benstøtte. Bare deg, og to stoler 10 meter oppe i luften. Grøss og gru.




Av og til har jeg bare lyst til å sette meg på første flyet hjem. I dag er en slik dag.

Jeg må ha stått opp på feil fot i dag morges, for det føles ikke ut som om noen ting har gått riktig. Har bare lyst til å legge meg og sove, våkne i morgen og finne ut at det er dagen jeg drar hjem. Når jeg kjeder meg pleier jeg å forestille meg hvordan det hadde vært å tilfeldigvis vandre inn i det norske klasserommet mitt i morgen. Hvordan hadde folk reagert? Hva hadde de sagt? Hvordan hadde jeg følt det hvis jeg dro fra mitt amerikanske liv i morgen så fort solen stod opp? I stedet for å følge med i historie timen, er det sånne scenarioer jeg kan skape i hodet mitt. Det får meg til å smile selv på dager som dette.

Januar er rett og slett bare en tøff måned. Samtidig som jeg føler at jeg har så kort tid igjen her i USA, så er det som om tiden står stille. Det er så utrolig frusterende å vite om alt det som venter meg om bare et par måneder når det virker som dagene ikke går forbi i det hele tatt. Det føles som om det er det samme antallet dager til familien kommer og til hjemreise i dag som det var for to uker siden. Jeg føler meg rett og slett litt fanget. Fanget i tiden. Fanget i USA.  Hvis jeg var en fugl...




Jeg har bare sittet inne i hele dag og kjedet meg noe grusomt. Hadde egentlig aldri trodd at det kunne gå ann når man er i USA, men uten bil og på et halv vellykket oppdrag om å kutte ned på pengebruken, har jeg lært at det er fullt mulig å kjede seg like mye her som hjemme i lille Norge. Forskjellen derimot er at siden det fortsatt er rundt 20 varmegrader og strålende sol i Mesa så går det ann å ta sykkelen fatt og tråkke opp til nærmeste starbucks for å gjøre lørdagen litt mer innholdsrik. Så nå sitter jeg utendørs og nyter de siste solstrålene mens jeg sluker en frappuchino. Kanskje ikke så dumt å kjede seg i USA allikevel?




Jeg hadde tidenes mest grusomme start på et nytt skolehalvår på onsdag. Siden jeg ikke har en vekkerklokke, så bruker jeg bare iPoden sin alarm funksjon. Jeg hadde stilt den og greier, og den lå på en pute på en stol ved siden av sengen min (i mangel på nattbord). Med andre ord så var alt klart for å våkne opp, tenke at jeg gjerne skulle ha sovet litt lenger, tenke at noe mer enn 5 minutter til kan jeg ikke tillate meg, for så å stå opp ti minutter senere og ta alt med ro. I stedet fikk jeg banking på døren og vertsmor som forsiktig sier; "Andrea, are you awake?". Søren! Jeg hadde helt glemt å skru på lyden på iPoden, og en lydløs alarm vekker ikke meg om morningen. Derfor fikk jeg en halvtime på meg til å gjøre meg i stand. Takk og lov for at jeg bestemte meg for å dusje kvelden i forveien!

På skolen har jeg nesten en helt lik timeplan dette semesteret som forrige semester. Det er veldig vanlig at folk bytter kurs halvveis ut i året da noen faktisk ikke varer lenger enn nettopp ett semester. Jeg fikk tryglet meg til å bytte ut den amerikanske litteratur klassen som rådgiveren min mente skulle være så interessant for meg å ta (blæh) med noe mye mer spennende uten lekser; jewlery. Så hver eneste dag i 60 minutter skal jeg sitte og mekke sammen smykker av sølv og kobber. Vi skal lage nøkkelring, armbånd, tre ringer, et smykkeanheng og et valgfritt prosjekt før slutten av skoleåret. Jeg gleder meg masse, for den klassen er jo som skapt for meg!

Ellers så er klassene veldig merkelige dette semesteret selvom jeg har de samme lærerne til det samme tidspunktet som i fjor. Det er nemlig det at halvparten av elevene er blitt byttet ut med nye fjes. Når jeg endleig hadde vendt meg til å ha 5 forskjellige klasser med forskjellige ansikter forrige semester, så slenger de halvparten vekk og erstatter dem med nye mennesker! På tide å tilpasse seg igjen tenker jeg... Blir visst mye av det i løpet av et slikt år. Så, det betyr egentlig ikke noe at jeg har samme timeplan, for alt er annerledes uansett. Ikke bare det, men nå har de byttet om på lunsjen min også slik at jeg må finne meg et nytt lunsjbord å sitte ved. Great. Jeg virkelig hater lunsjen her på skolen fordi jeg rett og slett ikke aner hvor jeg skal sitte. De jeg kjenner aller best har alle en annen lunsjtime en meg. Just my luck. Men, jeg klarte da å finne meg et bord i fjor uten å kjenne mer enn to personer på hele skolen, så det skal nok gå igjen. No worries.


 

 




Jeg har vært på en såkalt "hike" to ganger her i Arizona, og utrolig nok har jeg blitt tatt med til det samme stedet begge gangene. Første nyttårsdag dro alle vi utvekslingselevene til såkalte Wind Cave Tunnel Mountain for å gå på en fottur i et par timer. Vi brukte lang tid opp til hulene fordi vi hele tiden stoppet for å ta bilde av de "fine" kaktusene og phoenix som kan skimtes i horisonten. Det er tydeligvis vinden som har gravd ut hulene i fjellveggen, og derav navnet. 

VI skulle egentlig bare gå i et par timer, men da vi først var ved hulene bestemte vi oss for like så gjerne å gå helt opp til toppen. Terrenget var ikke like vennlig lenger, så vi brukte nesten en time til helt opp til toppen. En del klatring ble det også. Men det var verdt det, for utsikten fra toppen var helt fantastisk. Jeg kunne sittet der oppe en hel dag å bare se utover. Og man kan se langt! Det stopper ikke fordi et fjell eller noe lignende sperrer utsikten videre, neida. Du ser så langt som øyet kan se rett og slett. Det var utrolig kult. Det var dessverre bare halvparten av oss som fortsatte helt opp, noe som gjorde at de andre måtte vente på oss i et par timer. Opsi!  

 




Godt nyttår alle sammen! Her har det gått i ett siden i fjor (hahaha) så jeg har ikke hatt tid til å få delt noe av det jeg har opplevd i det siste med dere. 

Nyttårsaften inviterte Laura meg til å være med på hennes fest for utvekslingselevene fra hennes organisasjon. To andre utvekslingselever fra Mountain View, Isabelle og Marije, ble også med. Jeg kjenenr jo Isabelle veldig godt fra før, men nå ble jeg bedre kjent med jenta fra Nederland også. Neste år har jeg samme lunsj som henne, så jeg kommer nok til å sitte ved hennes lunsjbord. Veldig koslig jente hvertfall. På festen var det utrolig nok ikke to elever som var fra samme land. Derfor var det totalt 14 forskjellige nasjonaliteter repsresentert og samlet under ett og samme tak for å feire det nye året. Det var utvekslingselever fra Bulgaria, Bolivia, Japan, Sveits, Kina, Pakistan og flere andre land. Det var langt fra hva jeg ser på som en normal samling av mennesker til en nyttårsfeiring, men det var utrolig kult med noe annerledes. 

Samtalene gikk for det meste i hvordan året i USA har vært så langt, hvordan hjemlandet er, om man trives hos vertsfamilien og andre ting som bare utvekslingselever kan prate om. Jeg tror ikke noen andre kan forstå hva det er vi prater om og hva som ligger bak det med mindre man selv har vørt eller er en utvekslingselev. Til min og Isabelles store glede spiste vi svenske kjøttboller til middag! Koordinatoren til Laura er en utrolig koslig dame som fikset både middag og lokale til festen. I tillegg til kjøttboller hadde hun kjøprt inn masse pizza, brus og godteri. Vi spiste før vi så på tv-sendingen fra New York. Ufattelig nok klarte vi akkurat å gå glipp av at den store lyskulen ble sluppet fra himmelen, men vi fikk med oss de siste 10 sekundene i hvertfall. Siden det er en 2 timers tidsforskjell mellom New Yoek og Arizona, så hadde vi fortsatt litt tid å slå ihjel før det var nyttår her også. Den tiden fylte vi med å se på filmen Black Swan. Kvelden var veldig koslig, selvom jeg gjerne skulle vært hjemme og feriet med vennene mine også.
 







 

 





Her kan du skrive om deg selv eller hva du vil.

Legg meg til som venn


ARKIV

· April 2012 · Mars 2012 · Februar 2012 · Januar 2012 · Desember 2011 · November 2011 · Oktober 2011 · September 2011 · August 2011 · Juli 2011 · Juni 2011 · Mai 2011


KATEGORIER

· Blogg

LINKER

· blogg.no · Få din egen blogg!

DESIGN

Designet er laget av Katrine.

hits